Han løftet opp diagnosen så lett som om den stod skrevet i magen min og jeg spyttet den ut med tungen min og kanskje var samtalen egentlig et stort tungekyss, så vått og elskbart og elskverdig og enkelt. Jeg tror det er fordi den begynner med a at det er så enkelt. A kommer først i ordboka og vi kan si a for anoreksi, så lett som bare det. Veiet og funnet for lett, meg, hei anoreksia! Det er det enkleste i hele verden å sette en diagnose på lettheten min.
Jeg blir luft og kjærlighet og noen lever på å hjelpe meg, jeg blir levebrød og vi kan bake dem som rundstykker. Det lukter godt fra kjøkkenet på sykehuset og jeg sitter i korridoren og skriver jeg er litt sulten og appetittelig, det er så utrolig lett å skrive på nett. På nett veier kropper ingenting, samme hvor mange kilo de består av, hvor mange liter vann, er du tørst?
Jeg kan vanne deg som en potteplante. Du spirer, som en blomst, du vesle legen min som ikke lenger er en mann men en dame som overtok og er større enn meg der du skriver diagnose anoreksi du også. Jeg gjødsler deg litt, også, med ordene som sier jeg verdsetter deg nesten like mye som de ekte blomstene, selv om jeg ikke kysser føttene dine for blomster har ikke føtter, forklarer jeg intellektuelt. Den lave vekten har nemlig ikke påvirket samtykkekompetansen min. Jeg er kompetent.
Mange med anoreksi, klarer seg uten at det lave energinivået går utover det kognitive. Det er likevel viktig å følge med, slik at man ikke blir svekket. Det er viktig å spise, selv om sykdommen nekter meg mer enn et minimum sykehuset har gått med på. Og så, går vi i gang med uka. Med en litt større liste å spise enn forrige uke og du, du har fått et spiseforstyrret innblikk til tilværelsen, hodet, kroppen min, hånd i hånd.
aspergerinformator.com 
Dette var nydelig flyt og smakfullt skrevet om en diagnose som virker skremmende og tung å bære. Takk for innsikten!
LikerLiker