Da jeg fikk Asperger-diagnosen, fikk jeg vite at den ikke kan behandles, at den er medfødt og at jeg vil dø med Asperger. For en som er redd for forandring, er det en trygg beskjed. Men å ta fra meg håpet, når jeg allerede er langt nede, kan også være litt skummelt!
Hadde det vært sant at jeg ikke får oppleve livsverdi, er det greit at de sier det – de lærde. Men mange med Asperger syndrom opplever nettopp livskvalitet, spesielt når vi pusler med ting som er verdifulle for oss. Jeg skriver bøker, jeg fotograferer kunstnerisk og jeg har også interesse av å se på detaljer i ting.
Selv om livet mitt kanskje ikke er så stort og flott som legen min sitt, er det ikke håpløst å ha Asperger syndrom. Det håper jeg behandlerne mine leser i dag, og behandlerne og tilretteleggerne til ander aspier. Vi er kanskje en gruppe mennesker som trenger litt tilpasning, men med rett veiledning kan vi klare mye.
aspergerinformator.com 
Tusen takk, Helene. Jeg husker godt hvor håpløst det virket da jeg fikk diagnosen. Nå vet jeg at selv om noe virker håpløst, betyr det ikke at det er det. Denne teksten vet jeg at jeg vil lese igjen mange ganger! ♡
LikerLikt av 1 person
Tusen takk
LikerLiker
Selvfølgelig kan man ikke behandle noe som ikke er en sykdom… «Din mentalitet blir din livsskjebne» skrev Bertram D. Brochmann i 1929 – og det er helt i tråd med det vår tids coacher sier om overskuddsmentalitet. Å få bekreftet at våre hjerner faktisk fungerer annerledes enn de fleste andres er jo egentlig en stor seier – ihvertfall for de som trives utenfor det gjennomsnittlige _i utgangspunktet_. Og hvem er det _egentlig_ som (objektivt sett) trenger mest tilrettelegging for å klare seg gjennom livet – de som lever i en illusjon, eller de som ser rett gjennom den?
LikerLikt av 1 person