Jeg er mye lei meg. Det er ikke fordi jeg har Asperger eller fordi jeg har psykiske lidelser. Det er fordi jeg er et menneske med følelser. Vi som er under behandling har også det. Følelser.
På torsdag hadde vi et tårevått øyeblikk. Jeg prøvde fortvilet å forklare hvordan lei meg jeg var. Vi kom til et punkt der en ansatt hadde kalt meg Strikkelise. Dette skjønner du sikkert ikke. Du skjønner ikke at det var noe problem å få et kallenavn for strikkingen min, hun mente det jo bare hyggelig.
Men det dette egentlig kokte ned til, syns behandleren min var nydelig sagt. Jeg sa at jeg kan ikke være noen annen (altså ikke strikkelise). «Jeg kan bare være meg!»
Og med det husker jeg noe nattevakten sa natt til denne torsdagen. At det er på tide at jeg blir tatt for den jeg er. Det er jaggu på tide! Altså, at jeg er bra nok og har de vanskene jeg har. At jeg ikke nødvendigvis skal endres, men at de skal ta meg som jeg er.
Jeg er glad det finnes sånne behandlere og nattevakter å være i dialog med.
aspergerinformator.com 
Jeg smiler litt nå. Ikke fordi at du kalles «Strikkelise», men fordi jeg kjenner meg litt igjen.
Jeg blir ofte kallt Hege-mor. Det er etter det jeg kjenner til ganske vanlig. Likevel så er det noe av det styggeste jeg hører. Jeg vet ikke helt hvorfor. Mulig de er fordi jeg forbinder det med eldre (les gamle) folk som er litt tverre eller sure. Litt som Tante Pose.
Jeg er Hege. Ikke Hege-mor (selv om jeg faktisk har barn og er mor). Jeg er heller ikke Snuppa, som jeg også blir kallt. Jeg liker navnet mitt og da kan folk bruke det 🙂 Ditt navn er også fint synes jeg. Helene ❤️
Lørdagsklem
LikerLiker
skjønner godt at du ikke vil være Strikkelise. Og veldig glad for at du vil være Helene. Helene som strikker er jo mye mer enn en hvilken som helst Strikkelise!
LikerLikt av 1 person