Jeg stod der, midt i flokken. Jeg var i skolealder og de andre skulle leke med meg. Det var fint. Jeg lærte å invitere mennesker på hyttetur. Det var en lek, livet. Likevel fant jeg meg selv litt på utsiden av klassen. Jeg begynte å låne venner fra lavere klassetrinn. Jeg kunne knuge meg til barndommen deres. Jeg ble et barn.
Jeg gikk alene fra skolebussen til klasserommet på ungdomsskolen. Jeg var stor. Jeg var høy. Jeg var høyest. Et hode høyere enn Jørgen hattemaker som ikke lagde verken hatt eller lagde ting med hendene. Han stod ikke engang på dem. Han stod på beina og var med de andre gjengene. Jeg stod alene mens de snakket til meg. Alt dette, var alt dette en Asperger sitt forsøk på å overleve, alene i mengden?
Nå for tiden, skjer det en del i livet mitt. Det som er små utfordringer for andre, blir store for meg fordi jeg ikke klarer det sosiale så bra. Jeg risikerer å avvise de som er til for å hjelpe meg. Det hjelper oss lite. Svært lite. I morgen blir en test. Jeg skal snakke med en psykiater igjen. Jeg snakket med en i dag og. Men han i morgen, er litt nyere for meg. Han skal være med inn i fremtiden, som en vott. Jeg strikker mange votter.
Noen ganger, forsøker jeg å være sosial og omgjengelig jeg også. Men i lengden tærer det på meg og da klarer jeg ikke engang å følge med i gruppene jeg er administrator for. Jeg strekker meg litt lenger enn jeg egentlig orker, for å levere blogg og resultater og status que. Heldigvis er vi flere administratorer, og de andre er veldig forståelsesfulle.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg tror jeg vil til deg. Jeg tror jeg vil være et likeverdig medmenneske. Men alt det det innebærer, mestrer jeg ikke. Derfor ender jeg ofte opp alene med kamera, skriving eller i det siste: Med garnet mellom hendene.
Jeg er her, men likevel ikke. Og kanskje nettopp derfor er det så vanskelig å begynne en samtale. Være (samtale)partnere. For ingen vil vel være partneren til «ingen»? Jeg utvisker til stadighet min eksistens for så å forsøke å opprettholde et minimumsnivå, et likevektspunkt. Orket du virkelig å lese alt dette? Applaus, taus.
aspergerinformator.com 
Du skriver så bra.
Sender deg mange og varme tanker.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Med ønsker om en god mandagskveld til deg.
LikerLiker
Du er et likeverdig menneske. Du gjør bare ting på en litt annen måte. Det er det hele, og det er greit å være alene også når du er i en gruppe. Det er det mange som er.
LikerLikt av 1 person
Jeg orker å lese, så lenge du orker skrive. Med ønske om en god kveld med og uten strikking og fotografering.
LikerLikt av 1 person
Jeg leser alt ❤
LikerLikt av 1 person
❤️
LikerLikt av 1 person
❤️
LikerLikt av 1 person
Jeg leser alt du skriver. Jeg har stort behov for alenetid, og trives i mitt eget selskap, men takler samvær med andre også. Det er en slitsom øvelse det å være sosial, men er lykkelig når jeg har vært i sosialt samvær og vil ikke være det foruten selv om jeg både kan grue meg, ønske det fort overstått eller vet at jeg blir totalt utmattet etterpå. Jeg håper du får oppleve mange slike lykkefølelser! Og jeg er så heldig at jeg har en søster som jeg kan være sammen med, uten at vi prater noe særlig, vi kan lage mat sammen (og spise den sammen etterpå), eller sitte og strikke eller se på film sammen. Du kan selv sette premissene for et samvær. Vi kan øve på det å være sosial, og være ærlige og si i fra når vi synes ting ikke går bra, når ting utvikler seg annerledes enn forventet. Mitt lille barnebarn skulle treffe en av mine voksne nevøer som hun var blitt veldig glad i, men sa rett før han kom: «bestemor, jeg tror kanskje jeg blir veldig sjenert når han kommer og at jeg ikke greier prate med han, kan du hjelpe meg slik at det blir hyggelig likevel?» Og da fikk hun lov til å være litt i bakgrunnen, halvveis gjemt bak ryggen min med handa si i mi, til hun ble trygg på seg selv og at det ble naturlig å delta i samværet med småprat og kos. Jeg vet du er der, kom fram når du vil, for jeg er her også, men likevel ikke……
LikerLiker
Jeg har hatt stor nytte av å snakke med en psykiatrisk sykepleier i den kommunale helsetjensesten. Der har de en helt annen kompetanse og tilnærming enn på den lokale DPS’en.
LikerLikt av 1 person
Hei, du skriver utrolig bra!
Lurte på om det kameraet på bildet med en lyspære i er en lampe eller om det er et ordentlig kamera? Og hvor har du fått tak i det? 🙂
LikerLikt av 1 person
Det er en lampe laget av et gammelt kamera.
LikerLiker
Er det du som har laget det? Eller vet du hvordan man kan lage det? Eller er det noen steder man kan få kjøpt det?
Var utrolig stilig😃
LikerLiker
Kjøpt på etsy
LikerLiker
Hva søker jeg på for å finne den på Etsy?
LikerLiker