Lyse opp hjernens korridorer

Jeg prøver stadig å utfordre meg selv, til tross for at jeg klamrer meg til det forutsigbare, faste, trygge og kjente. Det er en sånn spennende tid, der jeg prøver å være en del av noe større enn meg selv. Det handler om å utvide horisonten, våge å sende inn et manus som antakelig blir kastet fordi det er for spesielt og utfordrende, for viderekommende, men jeg håper at de som leser får en aha-følelse. Som om skriveriene mine lyser opp hjernens korridorer.

Bli lys, sies det i Bibelen og det blir lys. Jeg vet at skriveriene – eller livet mitt – ikke er Bibelen, ei heller hellig. Jeg er bare et jevnbyrdig menneske, kanskje knapt nok det. Er jeg knapp nok nå? Eller skal jeg utfordre meg selv det lille ekstra og ta litt større plass? Jeg fortsetter behandlingen og inntar rollen som skrivende samfunnsborger. Et individ. Du åpner øynene på vidt gap, du hadde kanskje ikke regnet med at jeg noen gang igjen skulle sette bena mine i en alminnelig leilighet. Men nå gjør jeg det i ny og ned.

Jeg øver på å leve, tenner lyset i gangen og legger meg med døra på gløtt når klokken etterhvert bikker 23.