Jeg har pårørende rundt meg som er i beredskapsmodus. De står klare som en slags MacGyver til å redde meg hvis jeg snubler, faller og går rett på tryne.
Det er godt å ha noen som bryr seg om meg. Samtidig tenker jeg, at de burde få fri. Men de ønsker jo ikke fri. De ønsker å være nær meg. Vi er familie. Vi er venner. Vi er ett.
Jeg er takknemlig og kan ikke tenke meg livet uten, nettopp fordi «MacGyver» er en jeg elsker. Den finner løsninger der andre finner problemer.
For «MacGyver-ne» mine er jeg ikke et psykiatrisk tilfelle men et fullverdig menneske og familiemedlem. Vi er sosiale og intime sammen på en gang.
Mange i mine sko føler seg litt ensomme, og da er det godt å ha noen som står i beredskap når alt annet kollapser, som levende lyktestolper som lyser opp tilværelsen. Takk.
aspergerinformator.com 
Godt nyttår. Selv har jeg ikke begynt det nye året på aller sprekeste vis, først fikk jeg halsbrann (som til forveksling kan likne, symptomatisk og hva smerteintensitet angår, på hjerteinfarkt). Deretter fikk jeg bihulebetennelse, som er minst like vondt, hvis ikke vondere. Men i dag er jeg heldigvis noenlunde smertefri. Og her litt om smerteopplevelse v/autisme/asperger: https://www.youtube.com/watch?v=hgVjF58PY9M
LikerLiker
❤
LikerLiker