Her har du meg. På kontoret til psykiateren for noen få timer siden. Som ei dukke. Men en gal dukke. En sånn som ikke har klart å innordne seg med bamsene.
Jasså? Hva feiler det deg? uttaler noen kanskje, og legger til et høflig smil. Psykisk lidelse er jo akseptert i vårt samfunn, så menneskene spør. Men samtidig er det ikke helt det. Når jeg sier hvordan jeg egentlig har det eller tenker om forskjellige relasjoner, blir andre så underlig stille.
Det snakker vi ikke om, eller det kan du ta opp på dps (distriktspsykiatrisk senter) ved psykiateren, er setninger jeg hører om jeg prøver å åpne meg for personal eller andre jeg omgås. Det gjør meg stille, også hos psykiateren. Jeg er jo ikke god nok.
Psykiateren spør hvordan jeg har det, og du ville kanskje sagt det som plager deg, fordi det er takhøyde. Det burde være takhøyde. Men jeg kjenner meg ikke trygg, noe sted. Fordi, jeg er bare ei filledukke som kommuniserer på feil måte. Mange med Asperger kan ha problemer med å sette ord på ting, og når jeg sier noe sier jeg det ofte rett fra hjertet, og i en presset situasjon kan jeg si destruktive ord mot andre. Det faller ikke i god jord, og min form for kommunikasjon blir devaluert.
Denne følelsen av å være og føle noe forbudt, hemmer meg. Det holder meg tilbake. Men samtidig gjør det at jeg utad fungerer litt likere alle andre, og det er jo det samfunnet ønsker av meg. At jeg skal være en likeverdig samfunnsborger!
Så da satt jeg der hos psykiateren og sa jeg hadde det sånn middels, i stedet for å si: Jeg har vonde tanker som gjør det vondt å leve, for det går jo kanskje over. Kanskje de friske har mer rett enn meg, med mine tilleggsvansker opp til halsen. Jeg tror de blir kvalme om jeg bretter ut følelsene mine, i alle fall beklemte. Kanskje trenger vi ikke snakke om det. Vi kan bare sitte stille og jatte med. Det ordner seg jo for snille jenter, ikke sant?
Dette innlegget var vondt å skrive, fordi jeg føler meg som det store problemet. Det som trenger hjelp til å overleve. Likevel skriver jeg i håp om å gi en forståelse, for sånne som sliter litt med å være midtpunkt og hjelpetrengende. Noen kjemper for oss også, og i dag var det i psykiatrirommet det ble forsøkt gjort plass til meg. Jeg er bare litt nervøs for å ta den plassen, selv om jeg er pålagt å ta den. Det ordner seg for snille jenter – og elefanter, de (og jeg) finnes.
aspergerinformator.com 
Kjære Helene. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive eller si noe som kunne hjelpe deg. Det er jo sant, vi spør alltid hvordan andre har det, men takler det ikke hvis de svarer at det ikke går så bra. Hos psykiateren skal det være rom for alle følelser, men jeg forstår at det kan være vanskelig å ta opp ting muntlig, når skriftspråket er enklere, og da kan en tenke litt over saker og ting før det kommer ut. Håper dere finner ut av det sammen.
LikerLikt av 2 personer
Tusen takk for ordene dine
LikerLiker
Kjenner meg veldig igjen i disse tankene og følelsene, og de er ikke gode å ha. Håper det blir bedre!
LikerLikt av 1 person
Takk, og håper du får det bedre også.
LikerLiker
Jeg er ikke en psykiater, men jeg håper det hjalp litt å «si» det til meg. For nå har jeg lest det, og jeg hørte deg – klart og tydelig! Klem!
LikerLikt av 1 person
Tusen takk
LikerLiker
Klem til deg ❤️🌹❤️
LikerLiker
Klem også fra meg. Og jeg kan relatere meg til tankene og følelsene dine her også, for selv føler jeg også det er ting det ikke skal snakkes om, ting det skal bygges mur over, og jeg syns det er ubehagelig da å måtte legge bånd på meg selv. Og det er ikke alt jeg er komfortabel med å snakke om, jeg er nokså innadvendt, kan være, i så måte. ❤ Enn om psykiateren din kunne godta en skriftlig kommunikasjonsform dere imellom, kanskje?
LikerLikt av 1 person
Det er ofte sånn at folk sier «Ja, såklart du kan være åpen om hva du sliter med» selv når de egentlig ikke mener det. Derfor er det så viktig å finne arenaer hvor man kan snakke om ting uten å bli bedt om å holde tilbake. Disse arenaene finnes. Det er kanskje ikke mange av dem, og av og til kan de være godt gjemt, men de finnes. Mental helse har flere gode arenaer. De har treffsteder i de fleste byer, de har anonym hjelpetelefon, de har «Si det med ord» nettsiden som jeg selv har brukt ved flere anledninger. Jeg liker også å bruke støttegrupper på facebook, men jeg vet at noen ikke helt liker den tanken. Men det finnes flere gode grupper. De fleste byer har vel også en slags «dagsenter» greie hvor de som er uføre kan tilbringe dagene. Der de har aktiviteter og kanskje noen å snakke med. Jeg vet ikke hvordan det er der du bor men her i Bergen har de flere slike plasser. Jeg bruker ofte Amalie Skrams hus. Veldig høy takhøyde og masse koselige mennesker og aktiviteter.
Håper det var til hjelp for deg å skrive dette her. Få luftet elefanten litt og kanskje den krymper litt.
LikerLikt av 1 person