Depresjon?

Noen ganger har jeg det sånn, at jeg bare sover og spiser (det føles sånn) og får ikke med meg det andre sier. Og det er definitivt ikke viktig for meg det de sier. Jeg er død. I morgen. Lå i sengen og ventet på legen. Lå i senga og tenkte. Lå i senga og bare var.

Jeg vet ikke hva som skjedde. Eller hva som skjer, etter den lille døden. For dette er jo ikke den virkelige døden. Jeg puster. Jeg har puls. Jeg har hjertebank. Jeg engster meg for livet som kommer rullende og trekkes til det destruktive.

Jeg vet ikke om det går over igjen, eller om det da går over for gått eller bare tar en pause. En pause der jeg fotograferer og snakker og sprudler med mitt og ikke bare spiser og sover men gjør det også, slik at jeg ikke dør på ordentlig, av utmattelse.