Gir meg (over til deg)

Det var en sånn deilig dag. Jeg satt og hørte på musikk. Levi Henriksen i Spotify med Bose på hodet. Han sang om å legge seg ned å vente, om det å dø. Han sang også om å gi seg – over til deg. Og det er det jeg vil gjøre i dag.

Jeg vil kaste av meg rustningen og sitte helt naken i stolen slik at du kan begynne å få beskytte meg. Et ekte menneske. Noe nært. Noe trofast. Noe deg. Jeg gir deg hånden min, strekker smilet ut så jeg får huller i kinnene og kyssemunn på truten.

Du har ikke noe navn. Jeg kaller deg kjærligheten min. Kanskje er du han som gav meg ringen i hvitt gull med en liten sten. Ikke en diamant, men ringen i ekte gull. Og det er hvitt, som pillene jeg spiser. Noen er forresten blå. Det handler om dette livet. En reise. Fra Norge til Norge. Jeg gir meg over, til det ganske land.

Det heter Norge, landet. Og befolkningen utgjør samfunnet. Og i samfunnet herjer politi og helsevesen. Jeg har reist i politibil. Jeg har reist i ambulanse. Jeg har blitt fanget opp når jeg har trådt utfor. Langt, langt utenfor stupet. Men likevel innafor. Innafor hjertevarme, slik den danser i helsevesenets myke hender.

Jeg gir meg over. Hengir meg. Til han med ringen som elsker en annen nå. Til hun som har han ved sin side. Til de som har stengt meg utenfor. Til de som har strukket ut armene når jeg har havnet i uføre. Til de som ikke gir opp. Til de jeg ville kysse farvel. Vi trenger hverandre.