Ååå det er langt å gå

Jeg hører på Klovner i kamp. Det er en fantastisk inspirerende sang som heter Langt å gå.

Hvordan spiser man en hval? En bit ad gangen. Ååå det er langt å gå, hvem vet om vi kommer i mål? Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål, så kom å gå sammen med meg!

Sånne setninger finner man i sangen.

Mine beste venner er dem man trenger når dassen brenner!

Jeg blir glad og lett inni meg. I dag skal jeg ha en musikalsk opplevelse. Vi skal høre Stein Torleif Bjella, en lyrisk sterk konsert. Å komme seg et sted, som på konsert, er et skritt mot å leve litt rikere. Det å ikke bare holde seg i komfortsonen.

Ja, jeg skal faktisk ta på meg skjørt, bukseseler som holder det oppe og okergul genser (se bilde) jeg fant og kjøpte meg på Bik Bok. Jeg er altså litt ny. Ja se, jeg smiler til mobilen. Den skal jeg også ha med meg, i tilfelle vi kommer litt bort fra hverandre. Ja, kom å gå sammen, det er ikke sikkert vi kommer i mål. Men selv om det ikke blir mål, blir det en forestilling og opplevelse. For hva er egentlig mål? Reisen er kanskje vel så viktig. Livets reise! Ja, veien blir til mens man går (eller løper). Nå tar jeg snart helt av, med sommerfulger kriblende inni genseren.

En likten hake: Den nye jenta, er den samme redde. Den samme som sliter. Så ikke si det er fantastisk at jeg skal på konsert. Men det er bedre enn å ikke dra! – med hånda på hjertet. Jeg tåler å kjenne litt ubehag. Jeg skal gå med to jeg er trygg på. Det å trenge ledsager, er ikke et nederlag men et verktøy til å få til et sånt liv som mange syns jeg bør få meg. Ikke bare sove og skade meg, men også være ute blant folk. Ut, ut, ut av komfortsonen og inn igjen i samfunnet og så hjem igjen, til trygge, vante omgivelser.

Ååå det er langt å gå, hvem vet om vi kommer i mål? Jeg sikter i alle fall høyt, som rett i krysset, gjennom å trosse angsten og skaffe/gi oss en musikalsk inspirerende opptur i hverdagen. Jeg lyser (oker)gult i kveld. Klapp i henda.