Det er grønt. På den gale siden. Som om gresset fanger meg og tar meg noen skritt tilbake. Jeg vil ikke være revet bort fra hverdagen min, men er smertelig klar over at det er sykehuset som kjenner meg, med svake sider og angst og kaotiske tanker. Jeg tar med gresset, grasrota, hjem til hagen min. Altså, forståelsen og aksepten, det at noen tåler meg.
Jeg krever ikke å bli frisk. Jeg krever ikke å bli tålt heller. Men jeg ønsker meg livets rett. I det fri. Når virkeligheten ikke bare er en vond drøm, så greier jeg meg. Ute. I det fri. Jeg gjentar. I det fri, med noen hjelpende hender. Det er så fantastisk når jeg klarer å samspille og ikke bare avviser og trekker meg bort, selv om jeg har behov for det også. Det handler om å ikke gi opp, ikke slippe drømmen(!)
