Det er så mange ord jeg sluker. Og jeg skriver og ser for meg ord som bilder når jeg skriver. Som et ispapir i vinden, kanskje glippet ut av små, ivrige barnehender eller en dame med dårlig samvittighet i førtiårene.
Hvorfor er det sånn, at vi forventer dårlig samvittighet hos folk som koser seg og nyter, med noe som var helt naturlig før? For jeg nekter å tro at det å spise en is var synd i gamledager. Det ER hyggelig med is, og SKAL være hyggelig med is. Sunn er man en annen gang, for det er faktisk helt lov å kose seg. Jeg besøkte kolonialen på Svartskog, og fotograferte skiltet med «kjempegod is», antakelig å få kjøpe inne i kaféen.
Men det at andre får dårlig samvittighet av å spise normale ting, selv om is er litt ekstra hyggelig, gjør at JEG føler meg feit og utilpass med min strenge kostliste. Jeg lurer på om det er for mye mat på den, selv om jeg ikke spiser på langt nær alminnelig. Dette skaper så mange dilemmaer og konflikter inni meg, og er en konstant angst som fores hver gang du ytrer at isen er mektig eller at du heldigvis skal jogge etterpå. Så vær så snill, nyt isen mens ispapirer blafrer i vinden. Du fortjener det, og hver nordmann spiser i gjennomsnitt tre is i uka. (Kjør på.)
aspergerinformator.com 
Har du reflektert noe over hvilke sosiale normer du selv er med på å skape og opprettholde når du holder andre ansvarlig for dine egne følelser?
LikerLiker
Dette forstod jeg ikke helt, men jeg forsøker ikke å la andre ha ansvar for hva jeg føler. Det er mine følelser og mitt ansvar, men Javisst har mennesker innflytelse på meg også. Jeg beklager hvis jeg gjør noe feil. Jeg er ikke perfekt, på noen måte, men prøver å reflektere og forstå sammen med andre.
LikerLiker
Jeg refererte til setningen «Men det at andre får dårlig samvittighet av å spise normale ting, selv om is er litt ekstra hyggelig, gjør at JEG føler meg feit og utilpass med min strenge kostliste.»
LikerLiker
Jeg forstår. Det er nok litt slik for meg at jeg ikke estimert helt på meg selv, og derfor blir litt farget av andres holdninger. Det gjør meg sårbar og påvirkelig, men jeg holder ikke andre ansvarlige for det. Jeg lever likevel i et samspill der jeg på en måte kanskje forsterker normene, som du er inne på, fordi de treffer meg så sterkt når jeg er svak. Dette beklager jeg, men innrømmer.
LikerLiker
Det var en god refleksjon.
LikerLiker