sosialt

Jeg kan ikke improvisere!

Jeg spilte klarinett i 11 år. Likevel var jeg ikke i stand til å improvisere. Jeg var totalt avhengig av «manus», altså notene på papir. Jeg måtte følge notene og klarte ikke gjøre noe på impuls. De andre jeg spilte med, likte, og særlig på sommerkurset, å spille helt noteløst. De sprudlet og rocket scenen og stod i full blomst.

Sosialt kunne jeg heller ikke ta det på strak arm. Jeg trengte et manus for hvordan man skulle være på sommerkurs med andre jevnaldrende musikanter. Det fantes ikke. Jeg satt stille og lyttet, og prøvde å smelte inn. Jeg spiste minimalt, fordi det kjentes vanskelig å spise sammen med andre, sånn helt tilfeldige matvarer. Jeg brukte tid på å memorere hvor lite jeg forsynte meg, hun derre tynne klarinettisten.

Den dag i dag, er jeg lite fleksibel. Jeg liker regler og retningslinjer. Jeg trenger hjelp til å finne rollen min. Når jeg har den, kan jeg gå helt inn i den og spille den ut – når jeg tror jeg handler korrekt og regelrett. Jeg sliter med valg, sånn også med kommunevalget. Jeg vet ikke hva som forventes av meg, hvordan jeg skal bare være, selvstendig. Derfor, i Autismens regi, kapsler jeg meg litt inn i rutinene og gjentar de med respekt hver eneste dag. (Er jeg her, egentlig?)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s