tilleggsvansker

Blodsbånd

Det er noe med oss selvskadere, noe som knytter oss sammen. Kanskje er det blodet. Kanskje er det skammen. Kanskje er det ropet om hjelp. Kanskje er det mestringsnstrstegien som er så malplassert at vi føler oss på feil planet, og søker oss til hverandre. Som sebraer flokker seg sammen på savannen.

Jeg har lest en del bøker, og jeg tiltrekkes av å lese om andre med samme vansker som meg. En bok om selvskading som berørte meg, er Kors på halsen, tre søstre om selvskading. Da fikk både «pasienten» og de to søstrene hennes komme til ordet. Jeg fikk erfare hvordan pårørende kan oppleve det. Jeg synes det er fint at de står sammen i en bok. (Ida er ikke alene.)

Da jeg ble sydd sammen på mandag, kjente jeg skammen. Smerten. Ubehaget. Utenforskapet. Det å være mislykket. Det å stå på siden og kanten av stupet. Uten å ha ramlet helt ned, enda. Bare sitte der og blød. Fordi det er det jeg kan.

Jeg er god på å skade meg, god på å bryte meg selv ned. God på å svikte meg selv, også når jeg trenger meg som mest. Jeg strekker ut en hånd, søkende etter noen som trenger et vennlig håndtrykk i sykesenga. Jeg finner også trøst i naturen, gå ut med de som jobber med meg og oppleve noe sammen, som det blodrøde bildet under fra mandag er et resultat av.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s