asperger syndrom

Å grensesette som fungerende motpol

Når vi snakker om å bli i stand til å leve, fungere, gå på skole, kanskje jobbe, ha en meningsfull hverdag, snakker vi ofte om tilrettelegging. At samfunnet tilpasser seg til oss. Men motpolen, var noe av det som hjalp meg til å tilpasse meg et liv jeg kan bære. Nemlig grensesetting. Dette slo meg da jeg leste i en roman der dette med grensesetting kontra tilrettelegging ble tematisert, nemlig i «Ikke bli borte» av Benedicte Meyer Kroneberg (les anmeldelse i bloggen i morgen). Teksten fortsetter under bildet.

1X8A5499-2BLOGG.jpg

Jeg måtte forholde meg til grenser som innebar et selvskadingsregime som ikke var livstruende i hverdagen, samt måtte vite hvordan jeg ikke har lov og ikke lov til å oppføre meg mot andre mennesker – som å ikke utagere fysisk mot personer. Svart eller hvitt. Bevisstgjøring og klare grenser gav meg en mal jeg kunne følge, for med så mange andre med Asperger syndrom synes jeg regler er lett å følge når jeg kan etterleve dem slavisk. De hjelper meg i det uforutsigbare livet. Teksten fortsetter under bildet.

1X8A5482-2BLOGG.jpg

Jeg har gjennom et sett av regler tilpasset meg, og blitt i stand til å få leve et liv jeg kan tåle sammen med andre mennesker, riktignok ikke i noen jobb men utenfor sykehus. Det er ikke et ideelt liv jeg lever, men et liv som fungerer noenlunde. Dette livet er noe tilrettelagt mine utfordringer, men det er nok motpolen av grensesetting som gjør at opplegget er liv laget og trygt nok for meg og menneskene omkring meg.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s