Det er mange som drømmer. Jeg drømmer nok også litt. Samtidig har jeg litt vanskelig for å se langt fremover. Til det kommer jeg for kort. Ikke med centimeterne mine, de er mange nok, jeg er høy nok, ikke helt modell-høy, men nesten.
Det handler om forbilder. Om å drømme å være sånn som han eller henne. Vi har vel alle hatt idoler opp gjennom livet. Jeg husker jeg likte Cecilie Leganger en gang på slutten av nittitallet og ville være akkurat som henne. Men jeg har aldri spilt håndball og ikke stått i mål.
Men sånne epoker, går over, og man begynner å drømme om seg selv og sitt eget liv. Hvilket yrke vil man ha, hvor vil man reise, hvem vil man ta med seg på turen? Denne livsreisen. Og midt i alt dette, stopper jeg opp og tenker – hvor er jeg hen? Hvor vil jeg?
Jeg vet at jeg ønsker meg å ha dyr igjen. En egen hund. Og at jeg håper jeg får hjelp til å leve nok til å oppleve å oppdra en hund på en god måte. Jeg ønsker meg også at familien min får være frisk og ha et godt liv i mange, mange år. Slike ønsker er menneskelige og naturlige, selv om ikke alt ved livet mitt er helt A4.
aspergerinformator.com 