anoreksia nevrosa · samfunn

Selvportrett med særpreg

Lene Marie Fossen var ikke bare en anorektiker, selv om hun var alvorlig syk av sykdommen. Hun var Lene Marie. Sterk. Kunstner. Fotograf. Med all sin kraft.

Margareth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin har laget en nydelig film – et portrett – av henne som kunstner og et portrett av en sykdom, før hun døde 22. oktober 2019. I går var jeg på kinopremiere og så den.

Lene Marie gir smerte og sykdom et ansikt (på en kjørt kropp), men forteller en viktig historie om hvordan en sykdom man har trengt som trygghet når alt er utrygt, også tar år. Og liv. Lene så hun var noe mer enn sykdom. Det ville hun vise, mens livet forsvant. Hun ville leve, ville bli frisk, men evnet det ikke.

Å være på kino, var en sterk opplevelse. Men filmen var verdig og jeg følte også meg selv verdsatt. Det er en respektfull film og heller ingen romantisering av anoreksi. Det er jeg takknemlig for. Som Lene Marie sa det, ingen ønsker seg noe som grufullt som å leve med anoreksi.

Pappaen min hold meg i hånden hele filmen. Vi delte opplevelsen. Sammen i tykt og tynt. Det setter jeg enormt pris på. I dag som er bursdagen min, tenker jeg på at jeg er glad jeg lever. Ingenting er en selvfølge, særlig ikke med så mange år med sykdom. Det er en sterk film, men jeg vil tåle slike filmer som forteller noe man aldri før høre til hverdags. Filmen gir et unikt innblikk og kunsten til Lene står seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s