Hverdag · tilleggsvansker

Veien videre

Jeg har kommet hit, til kommunal bolig med bemanning til meg. Noen ganger, tar jeg meg selv i å tenke på fremtiden. Lure på hvordan den skal være. Eller om den blir lik som nå, at jeg fortsatt trenger dette omsorgsnivået. Jeg går mine turer og som bildet viser, er veien så smal sammenlignet med den store helheten. Det skal noe til å balansere seg på den gyldne middelvei, der de andre går og klarer seg bedre enn meg.

I dag har jeg hatt videotime med psykiateren. Det tar på å være i behandling. Det tar på å jobbe med å leve sammen med andre i samfunnet, som personalet som er med meg. Selv om de er ansatt til en med spesielle behov, tåler og tolererer de ikke alt. Jeg må være en bedre utgave av meg selv, enn jeg kanskje føler for og er. Det handler om å gå ut av seg selv, strekke seg, hige.

Jeg hiver etter pusten. Og smiler. For selv om jeg kanskje ikke finner noen annerledes vei videre, går jeg jo videre. For tiden, den går – også når jeg vil stoppe opp. Tiden går og vi går med, sitat farmor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s