En bug (når jeg bare må ha det som jeg pleier)

Jeg liker rutiner. Jeg kan likevel bli glad når noe annet enn rutinen inntreffer. Som da broren min kom for å gå turen jeg går, sammen med meg. Med niesen min i vogn. Jeg smilte langt inni meg.

Men det er ikke alltid jeg takler endringer like godt. Som når personalet glemmer å låse døra til boden, slik at det oppstår en ubalanse og jeg får en enorm tvang til å gripe inn og ødelegge. For andre, men også for meg selv. Sette meg i en posisjon der jeg har det dårlig fordi andre liker meg og oppførselen min dårlig.

Det er som om jeg er en datamaskin, og at det er en bug i programmet. Jeg er en firkantet person på mange måter, som en skjerm. Jeg håper å slipe av hjørnene mine når det virkelig er nyttig å være litt mer fleksibel, men det er en tilpasning som koster meg noe slik at det av og til vil oppstå bugs.