Det har gått en uke, og det er søndag igjen. Jeg tenker mye og kjenner at det topper og tårner seg litt til. At jeg ikke helt finner motivasjonen. Til å leve. Samtidig har jeg opplevd gode ting denne uken. Som test av drone med en fotovenn og tur på hytta til familien min. Jeg kjenner det er godt å få være et menneske og ikke bare en pasient. Det er det dette skal handle om. At når det tårner seg, kan man gripe fatt i ting man liker.
Jeg liker å fotografere. Zoome ut og inn med all round objektivet mitt. Se meg om og fokusere på detaljene. La det lille være vakkert, og bli blåst opp stort. Se svanene i dammen, kanskje noen ender, og la naturens gang være lerret som jeg setter farge på når jeg redigerer nyansene etterpå.
Når jeg tar bilder, åpnes horisonten. Og jeg er med i fotoklubb, altså er jeg en person som omgås andre. Selv om det ikke er noen treff før høsten nå, så vet jeg at jeg har min plass der. Det gjør at jeg har en ekstra motivasjon til å holde fotograferingen ved like. Og videreutvikle. I går bestilte jeg meg et ND-filter (gråfilter) så jeg kan ta bilder med lengre lukkertid selv om det er lyst ute. For det er lyst, det er håp. Det prøver jeg å gripe tak i, når det tårner seg. Og denne uken, da jeg var litt fortvilet og postet et bilde på Facebook, fikk jeg absolutt respons. Jeg var ikke alene, selv om jeg var full av indre demoner. Takk, til venner og bekjente.
aspergerinformator.com 