anoreksia nevrosa · Hverdag · samfunn

Smårips

Jeg tenker på de små jentene. De som skal begynne på ungdomsskolen og kjenner på kroppspress. Selv om jeg har anoreksia, har jeg aldri egentlig følt på kroppspresset. Mine vansker kommer innenfra, tror jeg. Frykten for å bli stor, frykten for å være menneske. Jeg husker jeg faket at jeg spiste frokost. Smørte smøreost, tine kremost, med krydder, på halve brødskiver og kastet skivene i søppeldunken under vasken. Litt langt nedi posen. Kniven bar spor av «spist» frokost. Smulene på tallerken likeså, jeg ristet brødet litt over. Jeg trengte å være sulten, når skoledagen begynte.

Men jeg var også en jente som koste seg med mat. Reker og loff. Ost og kjeks. Spekeskinke og flatbrød. Lodderogn og hardkokt egg. Rips med vaniljesaus. Derfor er det vanskelig for de rundt meg, å forstå hvordan det kunne låse seg sånn for meg. Først gradvis, så plutselig. Som en konkurs.

Og der sitter jeg fast i dag, mellom de gode minnene og behovet for kontroll på kroppen min. Jeg er ikke påvirket av media, men er redd dagens unge føler på press via Instagram og liknende. Jeg håper vi som blogger eller er influencere klarer å formidle at fine kropper ikke trenger å bety kropper som lider på den ene eller andre måten. Det er en sunn verdi jeg ønsker å formidle, for å være glad i seg selv, og respektere og akseptere kroppen, er så viktig for å ha det bra. Tenker jeg, som et fundament.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s