Hverdag

Hvis huset vårt var blått

«Light up blue»

Jeg var førsteklassing. Jeg og en venninne satt ved kjøkkenbordet og gjorde lekser. Alt gikk så fort. Vi skulle tegne huset vi bodde i, og jeg tegnet huset mitt blått. Det var rødt, og mamma kjeftet for hastverksarbeidet mitt. Jeg fikk en skyldfølelse og skammet meg over å ha tegnet feil. Løyet om hjemmet vårt.

Mange med Asperger har god hukommelse. Husker ting som de var. Jeg husker papiret i kladdeboken uten linjer. Det var resirkulert papir som var vanskelig å tegne på. En annen kontur enn kritthvite regneark. Fordi jeg har minnene mine med meg for alltid, er det vanskelig å legge fra seg følelsen av å være barn. Derfor kjenner jeg på skam og utilstrekkelighet, men også lykke.

En slik barnlig lykke,
som skal ut å fange livet i dag, med kamera mellom hendene nå som voksen. Blå himmel blir blå himmel, og rødt hus blir rødt hus. Når rett skal være rett. Jeg var forresten et elsket barn, og å vite det, gir også lykkefølelse som jeg har vokst på. Nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget, mellom fingertuppene på tastaturet og øynene på skjermen før jeg går videre. Barndommen har jeg med meg hele veien, sånn er det å huske, på godt og vondt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s