bokanmeldse

Hennes liv som hund(emenneske)

Jeg har lest Hundedager av Trine-Lise Rygh (Vigmostad & Bjørke 2020, lesereksemplar). Jeg klarer ikke vente med å skrive; Det er en fantastisk roman med en overraskende slutt.

Tess blir oppringt av Mariann, en kvinne som bor i andreetasje, over morens leilighet. Moren, som hun ikke har sett på ti år, er påhavnet på sykehus. Mariann lurer på hva hun skal gjøre med bikkja, og tess reiser over fjellene, til overraskelse for kjæresten Eivor. Her kommer et sitat fra romanen fra før hun tar turen, med en sammenligning med hund, som blir en råd tråd igjennom boka:

«Og jeg hadde jo fleipa, ikke om det, akkurat, men om hunden, jeg snuste på Eivor her og der som en hund ville gjort, jeg slapp tunga ut og peste, jeg er ei bikkje, sa jeg, klapp meg, hun fniste og klappa meg på rumpa, og da tenkte jeg drit i mor, drit i bikkja, ikke fillern om jeg drar.»

Hundedager, s. 32

Tess hadde en barndom med en mor som var alkoholiker og gjorde livet vondt og vanskelig. Hun prøver å kategorisere, moren er alkoholiker og hun selv vet ikke om hun er hundemenneske, men holder kanskje mulighetene åpne. Hun jobber i dyrebutikk, den første jobben hun lykkes i. Her er et utdrag der hun reflekterer over barndommen;

«Noen sa en gang til meg at det aldri er for seint å få en lykkelig barndom. Var det derfor jeg hadde reist hit, til mor, for å Lage meg en ny historie? Et slags fantasiprodukt som jeg kunne ta med meg hjem, løfte opp og vise fram (…)»

Hundedager, s. 71

Når Tess føler hun ser det samme vonde barndomslivet hun selv opplevde for Mariannes datter Ida, blander hun seg inn. Men hvor mye har man lov til å involvere seg i andres liv? Uten å bli anklaget og politianmeldt? Er det forbudt å føle omsorg for andre? Hva er forbudte følelser? Romanen utløser slike spørsmål og får meg til å undres. Neste utdrag illustrerer igjen dette med å leve litt som en hund;

«Jeg er ikke bedragersk, ei heller ondskapsfull, ikke som jeg veit. Men viser noen meg hengivenhet og varme, da byr jeg meg fram. Ja, som sagt, som ei bikkje.»

Hundedager, s. 108

Dette er en roman som får meg til å ville diskutere alt fra kvalitetslitteratur til psykiatri. Språket er veldreid og folkelig. Jeg gir boka en sekser, faktisk. For uhyggen jeg sitter igjen med, og mitt bankende hjerte. Jeg avslutter omtalen min med et sitat fra da Tess snakket med sykehuset:

«Så blei det stille, og jeg prøvde ta innover meg hva som ble sagt i den andre enden av telefonrøret. Jeg fant ikke på noe å si, jeg sa takk. Idiotisk.»

Hundedager, s. 117

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s