På kanten av stupet

Her sitter jeg. Og titter ned. Som ytterst på Besseggen. Veier for og imot. Vurderer hva jeg skal gjøre. Med livet mitt. Om jeg skal kaste det bort, kaste meg utfor. Fordi alt er så innmari tilspisset og vanskelig nå. Jeg skal ikke svartmale, eller utdype akkurat hva som har skjedd for meg i det siste, som gjør at jeg ikke ser noen god løsning i det å leve.

Men jeg har jo noe som holder meg igjen, her på jorda. Det er familien min og fotograferingen, samt skrive/lese. Lære å forstå andre mennesker, mens jeg i virkeligheten sliter (nok) med å forstå meg selv. Jeg gir meg altså ikke helt, men kan trenge en time out. Et rom der noen bare sitter og lytter til mine forvirrede tanker. Der jeg er. Her jeg er. Presset på det ytterste. Redd og nervøs.

Imidlertid, i morgen skjer noe av det som holder meg oppe. Det er en utstilling, der fire av fotografiene mine skal stilles ut. Stedet er Kolbotn, på galleriet til biblioteket i Kolben kulturhus. Åpning klokken 11. Jeg skal skinne, ta på meg klær som forteller noe om meg og fotografering. Sånne begivenheter vokser ikke på trær, og man må gripe muligheten når man har den. Jeg har ikke tid til å være syk da. Ei heller være i fritt fall.

Jeg har gledet meg til utstilling fra da jeg ble med i klubben i februar. Og jeg må bare si, å melde seg inn der er det beste jeg har gjort for meg selv i år. Jeg har blitt en bedre fotograf, og fått betydningsfulle, gode – på en måte nære også med felles nevner – relasjoner. Takk for meg. I morgen skinner jeg.