Alt eller ingenting

Jeg prøvde å være ingenting, men endte med å være «alt». Jeg var ingenting i korridorene på skolen. Smilte meg rundt. Så ble jeg større, kom på sykehus, forsøkte å forsvinne. Ble anorektisk.

Og i dette ønsket om å være forsvinnende lite, et perfekt ingenting, ble jeg alt mulig. En ressurskrevende pasient. Det var ikke med overlegg og hensikt.

Men med tiden, går ting seg litt til. Man begynner å godta at man er alt og prøver å være de beste sidene ved dette alt. Jeg fotograferer og skriver, slik jeg håper å kunne formidle. Følelser, funksjon, være en mening. Tilføre noe, ikke bare konsumere og bruke. Med andre mennesker. Være noe for dem, i samfunnet.