Et sted begynner reisen

Det er mandag. Uka tar fart. Jeg blir fartsblind. Skynder meg mellom hjemme og legekontoret, i den vanlige drosjereisen. Vi har ryddet litt, og fant papirer fra jeg var ungdomsskoleelev med bijobb i barnehagen der jeg bodde, to timer hver ettermiddag. Det var et takkebrev. Jeg funket virkelig der. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Hvordan kunne den reisen ende og jeg for alltid ble uføre? Det er ikke til å forstå. Jeg tenker, at legger man til rette, kan jeg fikse det meste av jobb. Selvsagt ikke helt alene fordi jeg har vanskelig med å ta vare på meg selv, men sammen med andre som har forventninger – og respekt – til meg.

Derfor legger jeg ikke bort drømmen om å jobbe på bibliotek. Jeg må snakke mer med psykiateren om det. Og NAV. Fordi jeg kan tilføre noe, slik barna likte å leke med meg. Kanskje noen vil like å lese med meg, få boktips og være en del av min (arbeids)hverdag. Kanskje. Det er bare å pakke den kulturelle kofferten med bøker, selvtillit på ståpåvilje.

Kanskje går drosjen en annen vei om et år? Og kanskje ikke, men da gjelder det å gjøre det beste ut av det faktum at jeg trenger helsevesenet. At vi kan styrke hverandre, at de kan lære noe av en sånn som meg og hjelpe andre til å få liv de trives med, ikke bare overleve. Derfor fortsetter jeg bloggen min også. Ønsker leserne mine en meningsfull hverdagsuke.