asperger syndrom · tilleggsvansker

Etterlatt

Mennesker kommer og går i livene våre. Noen ganger setter sykdom spor som gjør at en relasjon ikke kan opprettholdes. Som når psykiateren ble sykmeldt. Denne gangen førte det til at jeg mistet hun jeg stolte maksimalt på. Det gjør vondt, føles vanskelig og jeg har enda ikke klart å ta det helt inn.

Jeg får en stand-in,
men den personen har bare et vikariat. Så jeg får ikke forutsigbarheten jeg så veldig leter etter. Og responderer godt på. I likhet med mange andre med autisme/Asperger. Jeg må i stedet bare tumle rundt i dette uvisse. Savnet som ikke har nådd meg enda, fordi jeg prøver å være praktisk. Likevel er det slik at jeg VET at jeg har mistet noe(n) som hadde en verdi for meg.

Nå kjenner jeg meg verdiløs,
selv om det ikke er personlig at noen blir syke. Det er ikke for å oppgi meg. Men jeg er uansett etterlatt, til andres behandling av meg. Jeg kunne ønske jeg visste hvordan dagene fremover ble. At jeg ikke var så redd. At stand-in-en ble her så lenge det trengtes og at den sykemeldte kom tilbake. Det høres ikke slik ut, så det blir bare ønsketenkning.

Enden(e) er nær, en refleksjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s