asperger syndrom · tilleggsvansker

Mitt forsøksvis aspergervennlige hjem

Da jeg flyttet hjemmefra som student, flyttet jeg inn i en studentbolig. Da fikk jeg friheten som hører til når man bor alene, samtidig som det var noen på huset. Det var likevel ikke alltid optimalt, da jeg ikke var så flink til å ta vare på meg selv og fikk angst sammen med de andre slik at jeg isolerte meg inne på mine tolv kvadrat. Det hopet seg opp med klær og oppvask.

Etterhvert, gikk det rett vest. Jeg ble sykere, klarte ikke å leve og fikk mer hjelp fra helsevesenet. Først innleggelser i det frivillige med opphold hjemme i mellom, før jeg ble så syk at jeg ble underlagt tvunget psykisk helsevern. Etter veldig mange år, fikk jeg lov å bo i kommunen jeg hører til med bemmaning døgnet rundt noe hos meg. Der bor jeg i dag.

I overgangen, øvde jeg meg på ting man må når man bor utenfor sykehus sammen med de ansatte. Vi tok buss, gikk på butikken osv. Men jeg har alltid vært flink til å planlegge slike ting, og holder ganske godt fokus og greier oppdragene. Utfordringen er mer hjemme, når tiden står stille og personalet rullerer på å sitte inne hos meg.

Jeg har ikke den friheten andre som bor alene har. Jeg kan ikke gå tur når jeg vil. Noen må være med meg ut i postkassen. Det gir en trygg ramme som gjør at jeg ikke forsvinner ut på egenhånd og kanskje skader meg alvorlig eller dør, men er likevel ikke optimalt.

Det optimalt, hadde nok vært
om de som jobbet her virkelig ville jobbe her. Noen vil selvsagt det, men slett ikke alle. De har meg som jobb, og det forstår jeg. Jeg respekterer det også. Jeg forventer ikke at de skal være familie. Og en fordel er det også med at det ikke er familie, de blir kanskje ikke like lei seg hvis jeg har det vanskelig. Det ville være vondt for de som er glad i meg å se meg når jeg er overbelastet og dyster.

Men noen ting kan vi gjøre
for å ha det bra sammen, personalet og jeg, og sikre bosituasjonen min, selv om ikke alle er like innstilt på tilpasning og tilrettelegging. Det handler om rutiner og faste rammer, og om å kunne snakke sammen hvis jeg får det vanskelig. Det siste er vi ikke så gode på. Ofte tar personalet snarveien om å begynne å kjefte på meg, peke på det som er feil med min måte å reagere på. Det er misforstått og ikke noe forsøk på det jeg vil kalle en funksjonell bosituasjon.

Det funksjonelle er å se på hva som blir feil. For eksempel at det er endringer i de som kommer til meg, uten at de gir beskjed. Informerer de meg, går det så veldig mye lettere. Personalet har en mobiltelefon de bare bruker inne hos meg, som de kan sende og motta beskjeder på. Når beskjedene tikker inn, går det an å si til meg hvordan fortsettelsen av dagen blir, hvis noe har hendt. Det setter jeg pris på, og kan senke skuldrene.

Andre ting vi kan gjøre,
er å ha på radio eller tv. Samles om noe. Da er det enklere å ikke måtte føle på at man må snakke hele tiden når man kanskje føler seg usikker på noen, og det dreper stillheten som kan oppleves trykkende og «støyende». Når det er stille i rommet hører jeg nemlig pusten til meg og personalet. Pusten gir meg stress.

La oss puste med magen og legge lista litt lavere. Jeg har autisme, og skal leve med det hele livet. Jeg blir ikke «frisk». Men jeg kan lære meg å fungere med tilstanden. Og det gjør meg lykkelig. At det er rom for meg, innenfor dette husets fire vegger. Noen strekker seg også det lille ekstra for meg. Her om dagen hadde ne ansatt med seg en artikkel om en portrettfotograf hun tenkte jeg ville like å lese. Det gav følelse av å være verdsatt og jeg ble inspirert.

Husholdet og den ukentlige rytmen er også god når jeg har mitt «eget» hjem. Jeg vasker og holder det rent og ryddig, trivselen stiger da og også mestringsfølelsen. For å ha system og forutsigbarheten det gir i hverdagen, har jeg fast dag i uken jeg vasker hele leiligheten på. Jeg mestrer og opplever mening. Vi har også en fast rytme på dagen, en slags dagsplan, som gir forutsigbarhet ikke bare for meg men også for de som skal holde en hvis oversikt over hvordan jeg klarer meg – da blir det ikke flere turer enn legen tillater, korrekt følging av kostplanen og inntak av medisiner til faste tider.

3 kommentarer om “Mitt forsøksvis aspergervennlige hjem

  1. Så fint du beskriver hverdagen din. Jeg vet også at min datter har det best når ting går som vi har snakket om og planlagt. Også viktig for henne at beskjeder og kommunikasjon er skriftlig. Rutiner er gode og ha, men hvis de forandres er det viktig at vi rundt forklarer hvorfor, og hjelper til å roe situasjonen. Med ønske om en fortsatt fin førjulstid hjemme hos deg selv.

    Likt av 1 person

  2. Dessverre er det slik at mange studenter tror at kollektiver er en arena for sosial eksperimentering, f.eks. å se hvor langt de kan tøye andres grenser før det kommer en motreaksjon. Dette kan i seg selv være årsaken til angst. Ingen voksne og ansvarlige mennesker verken driver med eller finner seg i slikt.

    Liker

    1. Ja, det er et poeng, men jeg møtte heldigvis ikke den type oppførsel der jeg var. Men jeg var redd og utrygg inni meg likevel. Nå tror jeg jeg står sterkere også sosialt, selv om jeg fortsatt strever med livet mitt og har større behov av tilrettelegging. Ønsker deg en god førjulstid, og takk for kommentarene

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s