asperger syndrom · Hverdag · sosialt · tilleggsvansker

Iskaldt og vekselvarmt

Det grøsser inni meg, jeg krymper meg litt. Som om vinterkulden nådde helt inn, gjennom dørene, inn i stua, ned i lenestolen. Det er noen dager man bare føler at alle mennesker er så kalde, at ingen forstår, at autismen eller hva det er med meg isolerer meg fra de andre og vi når ikke riktig inn til hverandre.

Men da kan jeg nå ut, likevel. Gjennom å ta initiativ til å motta besøk innenfor det de strenge restriksjonene i pandemien per nå tillater, følge terapien jeg er underlagt, ikke legge meg ned og sove hele døgnet og ta med meg personalet mitt ut på gåtur to ganger hver dag (innenfor begrensningene legen har satt i forhold til spiseforstyrrelsen).

Slik møter jeg mennesker og natur, skjønnhet og verdi. Og noen verdsetter meg. Mamma og pappa stiller opp, og også psykiateren sier han verdsetter mitt strev med å få til å leve med de begrensninger og traurigheter som er. Det gjør meg varm og stolt og gir meg selvtillit. Selv om jeg på mange plan mislykkes i mitt eget liv, gjør jeg noe for å få sola til å skinne igjen, tine opp stive og frosne sjeler og dele varmen min med de jeg bryr meg om.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s