anoreksia nevrosa · tilleggsvansker

Dinosaurus Rex

Jeg skriver anoreksi på norsk (anoreksi) men i papirene mine (skrevet av de høyerestående behandlerne) står ofte en annen skrivemåte – med x. Det får meg til å assosiere til de store dinosaurene, nærmere bestemt Dinosaurus Rex.

Det er fascinerende hvordan hjernen assosierer og vi får bilder i hodet. Særlig dette bildet, som er ganske motsatt av anoreksi. Som noe stort. Og det er også et godt poeng – det er en stor utfordring og en farlig sykdom, fordi den både fysisk setter en tilbake og også river i stykker en del sosiale naturlige bånd og knuser arenaene for dem. Da middagsselskaper for eksempel, blir noe som ikke er for en selv lenger. Kanskje ikke en vanlig middag i det hele tatt.

Det er vanskelig – og et stort tabu – for mange som står nær en person med alvorlig anoreksi. Hvordan snakke om mat? Hvordan gjennomføre måltider rundt personen med den psykiske lidelsen? For meg er svaret ganske enkelt. Snakk som om jeg var vanlig. Jeg liker å høre om normale forhold til mat. Og å oppleve at andre fortsatt hygger seg og får i seg det som er nødvendig. IKKE snakk om meg som om mat er farlig og forbudt og et ikke-tema. Det skremmer meg og får meg til å føle meg «stor» som inntar det jeg må innta.

Videre, kan man se på blant annet anoreksi som jeg i dag skriver om, som en kulturell sykdom (Jorunn Solheim, sosialantropolog, referert til i Uro av Finn Skårderud). Solheim skriver at de kulturelle sykdommene først og fremst bør oppfattes og leses som (forskjellige og variable) symptomer på et økende «borderline»- problem i kulturen vår som handler om vedlikehold av kroppens grenser. Anoreksien representerer et grenseproblem, der desperate strategier definerer et ellers ukontrollerbart territorium.

Jeg som anorektiker er da en «eksistensiell slanker,» kanskje, slik Skårderud treffende beskriver tilstanden i boka Uro som berører mange psykologiske tilstander, der jeg prøver å slette meg selv. Jeg vil slette/fjerne at jeg lever her i verden, med å gjøre meg mindre og mer kontrollerbar for meg selv. Jeg lager altså grenser (som igjen viser seg på kroppens kontur) og regler, der de ikke finnes, for hvordan (lite) menneske jeg skal være.

Reglene og grensene blir murer ingen får slippe inn gjennom og ikke kan klare å bryte ned. Men drømmene mine når jeg sover har jeg ikke kontroll over slik som jeg kontrollerer mat og følelser når jeg er våken og ved bevissthet, og natt til fredag drømte jeg at jeg spiste fem kakestykker. Da jeg våknet var jeg engstelig og «udefinert» for meg selv, liksom rådvill og «fyllesyk», som om jeg hadde fått i meg «gift».

Det var nok også resultatet av en emosjonell krise, der jeg dagen før hadde følt meg null verdt og totalt misforstått. Som et menneske med andre utfordringer enn gjennomsnittet, opplever jeg av og til at jeg verken forstås, aksepteres eller respekteres. Det kan man få ubehag av, som også gjør noe med behovet mitt for å opprettholde grensene – avgrense meg selv og være på avstand av de som jeg omgås på «den andre siden» av virkeligheten min (les: deres).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s