asperger syndrom · Hverdag · tilleggsvansker

Å skylde på psykologen

Noen ganger er det fristende å forklare det vonde, med det man opplever i hverdagen. Som med et reelt problem, noe håndgripelig, som at psykologen/psykiateren ikke forstod meg. Det føles bedre enn å forklare at jeg er en person ingen helt evner å forstå og at jeg føler meg ensom inni meg selv, at jeg føler meg som et misfoster, at jeg ikke riktig når opp eller frem med individet mitt. At jeg ikke vet hvem jeg er eller kan være, kanskje er jeg ingen.

Å være «ingen», er å være en person ingen i verden kan hjelpe. For da setter jeg jo meg selv vekk, slik at jeg ikke er tilgjengelig for behandling. Jeg lukker meg inne, og så smiler jeg. Bare forklarer at det er litt vanskelig for tiden fordi psykiateren ikke forstår meg, noe folk flest forstår er kjipt og tungt og ensomt, mens jeg egentlig er ensom fordi jeg er så totalt fanget i meg selv. I disse tankene og rutinene og reaksjonsmønstrene ingen kan fatte at jeg har, eller hvordan de skal forholde seg til. Men med min setning, kan hverdagen gå sin gang og ingen bekymrer seg utover det normale. Man blir ikke sett, egentlig.

Å ikke være forstått, fordi man ikke forstår og dermed ikke kan uttrykke seg. Det at ingen kjenner min verden, at jeg ikke kjenner noens. å ikke føle meg mottatt, fordi jeg ikke er en å ta imot, her jeg lever på utsiden av sosiale normer. Det er sånne ting det handler om, altså så mye mer enn at psykiateren sa han ikke forstår sist vi snakket sammen. Men det hadde vært enklere, om det bare var det som var problemet.

Men selv om jeg kan like setningen jeg presenterte, er jeg ikke en som skylder på verken psykologer eller andre. Jeg griper tak i meg selv og dagen. Jeg leser litteratur, både fag og skjønn, som fyller hodet med impulser. I dag fotograferte jeg også, en rekke selvportretter. De var av det kreative slaget, og i ettermiddag skal jeg redigere dem, for selv om jeg forsøker å krympe meg til å bli «ingen» er jeg «noen» for noen – for eksempel leserne mine, familien min og fotoklubben. Det var forresten et godt digitalt møte i går, spennende, inspirerende og løftende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s