asperger syndrom · samfunn · tilleggsvansker

En institusjon

Med den overskriften, forventer du kanskje rapport om en langtidsavdeling i psykiatrien eller på et sykehjem. Men det handler det ikke om i dag. Det skal i stedet handle om den institusjonen mennesker til sammen utgjør. En deprimert for eksempel, med andre rundt seg, kjenner seg kanskje alene og de rundt strekker og strekker seg. To deprimerte, blir en belastning eller støtte for hverandre, men er kanskje én for mye. Én går liksom fint, lett å holde styr på. Men så, er det sånn at vi faktisk er ganske mange på autismespekteret som sliter med tileggsvansker og psykisk uhelse. Når mange mennesker deler samme skjebne, kan man nesten snakke om at vi er en institusjon. Og på FaceBook treffes vi – i egne grupper. I flere av dem er vi mer enn tusen medlemmer.

Dystert? Neida, stort sett ikke.
Vi klapper på skulderen og backer opp. Men med ønske om å være oppriktige, gjør vi ikke bare det. Vi kommer også med våre meninger og synet vårt på saker og ting, selv om det kanskje ikke er å bare støtte den andre. Vi er ikke nikkedukker og har mer enn smilies og hjerteikoner. Det gjør at vi guider hverandre og vi kommer sterkere ut etterpå tror jeg. Det kommer av at vi er så mange som har gått i de samme fellene og mønstrene, at vi blir i stand til å bryte mønstrene og finne løsninger. Sammen. Ja, vi har intuisjon og en sterk institusjon!

Selvsagt kan det være
vanskelig mens diskusjonene pågår for noen, særlig de som er langt nede og bare ser problemer som får beskjed om at man må være positiv og ta tak. Når en kanskje akkurat har mislyktes på jobben, tabbet seg ut med vennene eller er redd for å ta lappen, er det ikke så gøy å høre at diagnose ikke er noen hindring. Men jeg tror ikke noen av oss mener at alt er lett, vi mener bare at det er viktig å holde fast ved det som kan få oss fremover og hjelpe oss til å ha det bra i hverdagen vår. Vi trenger ikke være i jobb for å være verdifulle, absolutt ikke, men vi trenger å respektere oss selv og gjøre ting i vår hverdag som gir oss selv følelsen av at det er mening i hverdagen. Og det er det veldig ofte, om man begynner å se på det man får til.

Det gjelder å gi seg selv
positiv feedback for det man får til en dag, enten det er å lage frokost, ta en dusj, vaske leiligheten, komme seg ut på en liten gåtur eller større ting som å avlegge eksamen eller få en ansettelse. Det er nemlig slik at det er verdifullt med seiere i hverdagen – store som små. Mestre sitt eget liv. Og det hjelper vi som institusjon hverandre med å være klar over. Det har gitt meg styrke. Jeg vet også, at når jeg skriver i gruppene, forblir det jeg sier mellom oss. Vi har en gjensidig «taushetsplikt» og respekt for hverandre. Men tilbake til styrken i dette vi danner og blir selvbevisste på. Jeg kjenner meg for eksempel veldig sterk når jeg har fått produsert en bokomtale eller fotografert en dag jeg kanskje ikke har kjent på motivasjon, livslyst, kreativitet eller energi – følelsen av å ha fått gjort noe gjort, og mestret det – noe kan jeg klare selv om jeg ikke er verdensmester i alt. Come on, let´s do it anyway!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s