asperger syndrom · tilleggsvansker

Fra Å til Asperger

Jeg gikk gjennom hele alfabetet føltes det som, på min ferd i psykiatriens mange hus. Det var høyt under taket, byggene var gamle og ærverdige flere steder, men likevel lå det en nulltoleranse på et vis for hvordan jeg var. Altså, det av meg som ikke kunne begripes. Når legene ikke så sammenhengene, når jeg ikke hang på greip.

Det er ganske ensomt det,
å ikke henge på greip. Og også, når man ikke forstår seg selv. Jeg visste så veldig godt at jeg var voksen, og det gjorde utrolig vondt da for eksempel M.E sa: Hvor gammel er du egentlig? Som om min oppførsel, tilsvarte et barns. Og ikke et akseptert barn sin adferd, men oppførselen til en drittunge. Jeg hadde svelget et spritprodukt mens noen sydde meg på akutten, i hensikt i å skade meg innvendig også. Jeg prøvde å si: Det har ikke noe med alder å gjøre.

Og sånn fortsatte det
på mange områder. Jeg visste godt at det ikke var fordi jeg ikke var voksen. Jeg er svært oppegående og intelligent. Likevel sliter jeg med å ta vare på meg selv. Ikke fordi jeg er lat. Ikke fordi jeg er dum. Ikke fordi jeg er barnslig. Jeg har en utviklingsforstyrrelse, og sammen med andre ting jeg står i, fungerer jeg ikke like godt som mange andre voksne mennesker.

Men på andre områder,
er jeg «bedre» enn gjennomsnittsmennesket. Jeg har et blikk for detaljer. Jeg er oppmerksom. Jeg ser andre mennesker på en unik måte. Jeg skriver bedre og fotograferer med et eget perspektiv. Det er ganske vanlig for oss med Asperger syndrom å ha sterke interesser – og være flinke med dem.

Etter å ha gått gjennom årene/alfabetet, snudde det litt. Da jeg fikk diagnosen Asperger syndrom, ble det fokus på de tingene jeg kan og er flink på. Det gav meg tilbake litt av troen på meg selv. Jeg ble ikke lenger på kjeftet på eller mistrodd. Helsevesenet fikk en slags forklaring de kunne forholde seg til, og jobbe videre ut fra. Jeg vil våge å påstå at vi utviklet oss sammen.

Det er ingen quick-fix
og heller ikke alt kan fikses. Jeg må leve med tilstanden min hele livet. Den er medfødt. Men jeg gjentar: leve med. Og så lenge man lever kan man oppleve og lære. Jeg ønsker å utrette noe og ikke la alle ressursene mine gå tapt med å gjemme meg bak en diagnose og en uførestatus. Derfor jobber jeg med skrivingen, nå om dagen, blant annet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s