asperger syndrom · Hverdag · tilleggsvansker

Flashbacks og fremtid

De kommer til meg ganske ofte. Korte filmer i erindringen bestående av bilder fra tiden på Gaustad sykehus. Da jeg satt der i beltene og hørte på Ro meg over av Anne Grete Preus og tenkte at jeg aldri kunne bygge broa. Samtalene med mamma i telefonen, og telefonen som ofte gikk i veggen bare fordi jeg ikke hadde noe annet å gjøre enn å kaste den i veggen og bryte sammen. Hvordan jeg brøt ned stemmen i den andre enden.

Eller stunden på besøksrommet, med min kjære pappa, hvor han et øyeblikk snudde på hodet og jeg forsøkte å kvele meg med handleposen. Tenk å gjøre sånn når man er sammen med pappaen sin. Men jeg hadde ingen andre stunder, ingen andre utveier, i det som føltes som et liv umulig å bære. Bæreposen ble tatt av og jeg låst inn i avdelingens hierarki.

Jeg husker kaken
til pasient G, som hun hadde bakt hjemme på permisjon for å servere på avdelingen, hvordan jeg kastet den i gulvet så den ble uspiselig for alle. Hvordan hun sporty sa «det var den kaka». Eller kaffekannene som knuste da jeg slang dem i gulvet. Jeg så uten filter, så uten kontroll, og likevel så innelukket i selvet. Litt sånn som autisme oppfattes utenfra også: inni selvet.

Jeg husker Mac-en jeg
knakk og delte i to fordi jeg var overveldet av et eller annet, og hvordan beltene samlet meg sammen mens noen tok seg av det materielle, ødelagte, plukket opp restene av noe noe hadde vært mitt. Jeg husker hjelpepleieren med lebestift og smykker, som jeg røsket av. Bare for å komme i balanse. Hvordan forsvarer man noe sånt? På en måte man kan leve med?

Døden er jo ikke et alternativ
når helsevesenet gjør alt for å holde deg i live, samme hvor lite hyggelig og konstruktivt det du gjør er. Det handler om å noen ganger helbrede, men alltid å aldri skade. Forsøke i alle fall. Det er sånn det norske helsevesenet fungerer.

Jeg vet ikke hva de som har stått i mine kamper, er glad kampene fortsatt kan oppstå – fordi jeg fortsatt er i live – eller om de syns det var så vondt at slaget godt kunne vært tapt. Personlig, gremmes jeg når bildene kommer i hodet mitt. Mine egne traumer, ofte laget av meg selv. Hvordan kan man forsvare at man forgriper seg på sin egen personlighet, ødelegger seg, misbruker seg?

Vil Gud forstå, og tilgi? Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s