anoreksia nevrosa · asperger syndrom · samfunn · tilleggsvansker

Å være et lønnet arbeid

Jeg våknet ti over åtte i dag. Jeg spurte nervøst ut i rommet: Hvor mange er klokken? Pleieren svarte, jeg karret meg opp av sengen min, ruslet mot vekten som vi henter frem på mandager, kledde av meg og steg opp på platået. Hun noterte tallene og sendte resultatet inn til basen der flere pleiere er, som igjen sendte beskjeden til doktor U. som jeg er hos hver mandag. Alt var altså som normalt, men bekreftet realiteten – at jeg er pasienten, og den som trenger ressurser, og at noen andre er satt til å våke over mitt ve og vel.

Noen betaler også for disse ressursene jeg får.
De ansatte, har jobb i kommunen og de får betalt for å være hos meg. I går, satt pleier G i stolen min og gledet seg til i dag. Hun skulle ha fridag i turnus, hennes kommune i Viken (men ikke vår kommune i Viken) skulle åpne butikkene igjen nå og hun skulle få lønning i dag 12. april. Det er altså lønningsdag og betalingen er for jobben hun gjør blant annet her hos meg. JEG er med andre ord lønnet arbeid. Jeg er inntektskilde og levebrød, forsyner du deg til ditt daglige?

Jeg ser meg i refleksjonen i vinduet, liksom speiler meg. Jeg blir et bilde på en tilstand, men også på en sum penger. En lønningspose. Er jeg i pose og sekk? Snører meg sammen, teller på knappene. Har JEG råd til å planlegge en sånn shopping som G skulle på i dag? Jada, jeg har så jeg klarer meg og også så jeg kan kjøpe noe hvis det er noe jeg virkelig ønsker meg og som gir meg glede. Jeg er glad, og takknemlig, og stadig på skattejakt. Er jeg en sjørøver? Røver meg selv og gjør meg til syndebukk. Skammen stiger, mens hjertet synker. Men innimellom løfter det seg igjen og jeg smiler på en hjertentopp.

I dag kom nemlig glede gjennom to pakker via Helt hjem i postkassen, noe fint jeg samler på og noen gaver. Det er gøy å sitte på Finn.no og lete etter skatter, både til meg selv og til de jeg er veldig glad i, og jeg liker også konversasjonen med selger (og kjøper de gangene det er jeg som har lagt ut noe). Det er så fint å kunne glede hverandre med fine og/eller nyttige ting! Også er det jo kjekt at den andre parten i salget får litt penger igjen for noe den ikke lenger har nytte av selv. Kanskje går det til noe annet som gir glede eller bruksverdi.

G liker også Finn. Men hun har et annet forhold til penger og forbruk enn meg og kan leve mer i sus og dus på et vis. Hun har ikke de samme bekymringene og det vanskelige forholdet til å bruke som meg (selv om jeg også kan bruke). Jeg føler jo ofte at jeg ikke fortjener å leve og da er det vanskelig å handle uanstrengt. Men når man er i lønnet arbeid, føler man seg kanskje mer verdsatt og ser da selvverdet sitt som høyere enn jeg som ER det lønnete arbeidet? Jeg vet ikke. Jeg kunne ønske hun gav meg følelsen at det var fint å være hos meg i det minste, men det er kanskje også for mye å håpe på.

Jeg ønsker meg en jobb.
Jeg ønsker meg å være i VTA. Jeg har søkt. Jeg har ikke fått endelig svar. Jeg vet ikke om jeg er verdig. Psykiateren sier det ikke handler om å være verdig eller å fortjene hjelp i samfunnet vårt. At man har rett på hjelp uavhengig av å fortjene osv. Det er ikke noe man gjør seg fortjent til. Men likevel tar jeg et slikt eventuelt nederlag også personlig. Jeg hadde en gang en søt venninne som kalte meg svamp. Det var fordi jeg sugde til meg alle mulige negative kommentarer/signaler. Jeg burde kanskje pusset tavla for ukvemsord og rabbel i stedet for å holde på alt dette «vannet». Tårene presser over kinnene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s