Hverdag · tilleggsvansker

SLYNGEL i valsen

I blant kommer det en slyngel i hverdagen min. Den roter til tankene mine, livet mitt, kveiler seg sammen. Blir en ball, som triller mot selvmål. Det er selvskading illustrert på en lekende måte. Men livets spill, er ikke en lek, og er ei for amatører. Dette er ikke amatørteater. Det er heller ikke Hollywood. Det er en gresk tragedie. (Innlegget fortsetter under illustrasjonsbildet.)

Jeg blir maktesløs. Så gjør jeg kanskje en motreaksjon. Som ikke er bra for meg, mens jeg føler jeg ikke klarer å leve. Og så ligger jeg der, med skammen, tilkoblet intravenøse medikament på sykehuset. Jeg stikker kanskje hodet frem, fordi jeg trenger å holde overblikk, vite hva som skal skje med meg. Bestandig, til døden eventuelt skiller oss ad engang, hodet og kropp. (Innlegget fortsetter under illustrasjonsbildet.)

Like fullt er jeg et levende kunstverk, med kroppen min, strekene mine. Som huggormen har sikksakk, har jeg andre tegninger. Jeg kunne tenkt meg en veske i kunstskinn, med slike tegninger, en veske å romme livet mitt i. Den må være både stor og liten, for å dekke behovene mine om å være den sårbare lille jenta med en dukkeveske og den voksne fotografen med mange objektiver. La oss være subjektive et øyeblikk: Å leve livet på denne måten tar på, som et motebilde med utsultede modeller og slitne paparazzier i bakgrunnen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s