bokanmeldse · tilleggsvansker

En hageflekk i verden

Jeg har endelig fått lest en klassiker jeg har ønsket meg så lenge å lese. Den er om psykiatri og er av Hannah Green (pseudonym, hennes fulle navn er Joanne Greenberg). Tittelen er Jeg lovet deg aldri en rosenhage. Den kom ut i 1964. På norsk første gang i 1971 på Pax forlag. Utgivelsen jeg fikk tak i brukt, er fra Den norske bokklubben i 1980.

Boka er om Deborah som drar seg ut av virkeligheten. Fantasiverdenen blir sterk, så sterk at hun slites i mellom som dobbelt statsborger. Hun mister kontakten med jorden, og blir en del av Yr. Hun kjemper seg tilbake til verden på et amerikansk sinnssykehus. Der fortelles mesteparten av denne romanen.

Deborah får diagnosen schizofreni, en veldig alvorlig psykiatrisk diagnose. Boka gir med det også håp, at selv i det mest vanskelige finnes løsninger. Deborah er mer enn bare sykdom. Hun er kunst, hun er ord. Hun gjennomfører skole og får grep om tilværelsen, etter å ha vært fire år på sykehus og ligget mye i pakning (belter) og gjort utagerende og selvskadende ting som å brenne seg. Hun har for eksempel trengt å lage motild når det har brent inni henne, i den andre verden (Yr). Nå er hun jordmenneske igjen, og hun oppdager at da gjør det vondt å brenne seg.

Legen hennes, doktor Fried (som heter Furii på språket til Yr) hjelper til med å vise hva symptomene er utslag for. Språkene får mening. Boka blir meningsfull, både sykdommen, beretningen og veien ut til samfunnet.

«Hør her , sa Furii. Jeg lovet deg aldri en rosenhage. Jeg lovet deg aldri full rettferdighet… (…) og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke. Det eneste jeg kan tilby, er hjelp, så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene. Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er det samme som å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til. Jeg lover aldri løgner, og en fullkommen rosenhageverden er en løgn.. og dessuten kjedelig!»

Ord fra legen, til pasienten.

Boka får også frem hvordan det er å være pårørende, gjennom kapitler med foreldrene hennes som mottar sykehusets rapporter og glimt fra lillesøsterens nye hverdag. Det viser meg også, at uansett hvor fælt det er, er de pårørende berørt – og her glad i pasienten.

Forfatteren har fortalt om sitt eget liv, selv om hun har valgt å gi bokens hovedperson navnet Deborah, og boka kom året etter Joanne Greenberg sin debut. Boka har blitt en bestselger på alle språk den er kommet ut. Jeg tror det er fordi den både er brutalt ærlig og rommer et håp. For meg er denne boka, både med form og innhold, verdig terningkast seks.

Da jeg var ferdig å lese, sovnet jeg og sov i omtrent to timer selv om det var dag. Jeg hadde mange små drømmer. I den ene kom jeg fri fra andre verdenskrig og i en annen fikk jeg komme over et barnehagegjerde. Er jeg snart fri også?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s