Forskjellen på «hell og lykke» og lykkelig

Vi har, i det norske språket, så innmari mange faser, spesielt når vi snakker. Og for en som tenker bokstavlig og er veldig opptatt av nøyaktighet, som meg, kan DET være en utfordring. Noe som av og til gjør meg sint, selv om ingen mente noe vondt med det de sa.

Jeg får for eksempel kommentar som: «Fint at du har det bra.» Jeg har ikke sagt at jeg har det bra, jeg har sagt noe som er bra, som jeg jobber for eller lever godt med. Det betyr ikke at jeg HAR det bra. Det betyr enkelt forklart at jeg verdsetter ting i livet mitt. Og akkurat det betyr det og ikke nødvendigvis mer eller mindre, jeg liker ikke generalisering når det blir feil.

Og det blir jo generalisering svært ofte. Har du møtt én «Asperger» for eksempel, har du møtt nettopp én. Samme med en person fra India. Eller jenter, man sier ofte at alle jenter er mye stillere enn gutter og at alle vil leke med dukker. De er ulike hverandre, som alle andre. Ingen er bare autist eller inder, og de fleste jenter har mange andre leker enn dukker de er opptatt med.

Men der kommer vi likevel til kort. Når vi snakker sammen. Det er som om folk rett og slett glemmer seg, og uttrykker seg upresist. Jeg vil i dag få frem en ting som jeg merker at folk slumser med når de snakker. Det er dette med heldiggris, hell, lykke, osv. Det handler på mange måter om flaks. Mens de fleste av oss, med det vi er heldig med, har jobbet for det og har også fått omsorg fordi andre mennesker bryr seg om oss, slik de byr seg om hverandre. Klart det er flott, og det gjør meg ofte lykkelig (!), men det handler om mer enn dette med hell og lykke. Det handler om en genuin følelse, som er opparbeidet. Gjennom erfaringer i livet, og etterhvert også respekten for en selv. Når en i samspill med andre har fått oppleve noe godt, er det også lettere å holde ut litt alene, uten å føle seg ensom eller forlatt. Innlegget fortsetter under bildet.

Vi trenger alle litt flaks av og til, litt hell på veien, som en firkløver i overtroen bringer lykke, men jeg mener det er feil å si at andre mennesker er heldige uten å vite akkurat hvordan de har levd og hvordan de har det. Jeg synes det er skummelt å anta slikt, fordi det kan gjøre at folk blir redde for å fortelle hvordan de har det, om de sliter litt, hvis alle sier «så fint du har det bra,» før de har fått fortalt noe, og blir «skremt» av det positive fokuset, til å ikke våge å si noe negativt. Det er jo forventet at vi har det bra, og da vil man jo leve opp til det. Men åpenhet er alfa omega når et gjelder å kunne ha det bra. Selvsagt ikke til alle og enhver, man trenger ikke at alle vet alt, men at det er rom for at man kan betro seg til noen. Når det er rett for en selv. Og de som ikke vet, bør passe munnen sin litt, mener jeg, eller tastaturet 😉

Jeg heier på at alle skal få oppleve lykke. Å få føle seg lykkelige. Uansett om det er for små eller store ting. En ting som kan gi lykke, er vennskap, en annen er kjærlighet (mellom partnere, venner eller familie), en tredje ting er å mestre noe (være seg hverdagen sin, skole, aktivitet, arbeid, en hobby). I alle disse situasjonene/forholdene, er forståelse og respekt viktige bæresteiner. Når vi føler oss sett og anerkjent som oss selv, blir en ofte litt glad. Eller lykkelig!