Olaug Nilssen, kan skrive om alvorlige ting, på en slik måte at hun er en spesielt viktig samfunnsstemme. Samtidig evner hun å være morsom! To av de morsomme romanene hennes er Få meg på, for faen. og Ikkje tenk på det. Nå har jeg også lest enda en humoristisk fortelling. Boka heter Vi har så korte armar Tilstandsrapportar (Samlaget 2002).
Boka har så utrolig annerledes perspektiv, med to jenter som observerer hovedpersonene, gjennom vinduer, bare for å kunne fortelle om det de ser og for at alle skal si: fortell mer.
Romanen er om Ølgjer og Liv fra bygda Skoddeheimen, som er en liten plass. De kommer til byen, og leter etter kjærligheten.
Jeg følte at kjærligheten fant meg! Jeg ble liksom så glad og følte meg elska som leser, gjennom å bli underholdt så til de grader. Som om det var en mening med å fortelle meg om to mennesker som kommer til et sted der de ikke kjenner omgivelsene, som på fremmed land.
Og det er jo noe av magien med litteratur. Å skape møter mellom mennesker, også mennesker som ikke finnes, og gi liv til både de fiktive personene og påfyll til oss som er her i virkeligheten.
Jeg våget også å tenke på kropp og seksualitet uten å bare skamme meg. Litt som om det var både gøy og vakkert, å ha en kropp. Ølgjer og Liv viser oss gjenkjennelig studietid og skrå tilbakeblikk på den såkalt bondske oppveksten, frigjøringen fra foreldre og hjemsted. Ute i den store verden, med kjærlighet i blikket. Kanskje er det vi mennesker som styrer Amors piler?
Jeg føler dette som en liten lykkepille. Og jeg smiler. Det er også viktig. En lettlest bok, som likevel har dybde. En elegant balansekunst. Dansende på line triller jeg terningen på fem eller seks, står liksom på linen og leker med utfallet.
aspergerinformator.com 