samfunn

Si meg, hva er du redd for? (Kommentar til autisme på kinolerretet)

Reklame (fribilletter)

Sjefen min på jobb i dag: Hei, Helene! Hvordan hadde du det på kino i helga?
Jeg: Fantastisk! Det var nydelig. Helt spesielt.
Sjefen: Hva så du?
Jeg: De uskyldige, en norsk thriller!
Sjefen: Jeg tør ikke sånt!
Latter mellom tennene mine. Og så smilte vi, og jeg fortsatte med arbeidet mitt. Mens jeg jobbet på, ekstremt skjerpet faktisk, surret filmen litt i hodet, som et bakteppe og en interessant kulisse. Det er litt sånn det er for meg å få visuelle inntrykk, jeg blir gående å parallelt bearbeide dem og aktivt finne paraleller til livet. Det viktige livet, der jeg har et tilrettelagt arbeid.

Så hva skjedde, på lerretet som danset i kulissene, mellom arbeidstakere og produkter? Jo, først må jeg fortelle litt om handlingen i denne psykologiske grøsseren skrevet og regissert av Eskil Vogt, deretter rollebesetningen. Og hvilken rolle den spiller. Både for filmen og for meg, som person på autismespekteret.

Barna Anna (storesøster) og Ida (lillesøster) flytter til en drabantby nært Oslo sammen med foreldrene sine. Det er sommer og endeløse lyse dager. Det blir ikke sommerferie i år, med pappa i ny jobb og mye som må ivaretas. Ida sier alle er på ferie, og vil også reise. Moren sier at hun finner nok noen venner her. Motvillig går hun ut, og ivaretar og forsømmer vekselsvis Anna som er autistisk.

Ida får en venn i nabogutten Ben. Anna får en spesiell kontakt med jenta Aisha som oppdager henne på lekeplassen. De fire barna blir kjent med hverandre og utforsker blokkene og skogen rundt. Skjult fra foreldrenes oppsyn, blir barnas uskyldige lek noe annet. Det starter med små handlinger, som barna ikke ser omfanget av og alvoret i. Mindre hyggelige ting begynner å skje, og livet blir farlig. For flere.

Barna gjør en stårlende skuespillerprestasjon, mens våre forutinntatte intuisjon om at barn er uskyldige blir utfordret. Onskapen spiller ondskapen seg frem. Dette rører ved noe i meg også.

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol, at når personer med spesielle utfordringer eller annet som skiller dem fra flertallet fremstilles i media, begynner man å stille spørsmål vedom de blir fremstilt korrekt nok. Det vil jeg skrive litt om nå.

Anna har sterk autisme. En del klassiske trekk kommer til syne, som at språkutviklingen gikk tilbake ved tre-fireårs alder, at hun nå sitter der uten språk. At hun er avhengig av andres ivaretakelse og omsorg. At hun ikke kjenner smerte på samme måte som andre.

Videre, da truende
, mørk lek spilte seg ut på lerretet lynende kraftig, kjente jeg det stikke litt i magen. Skulle autisme nå sidestilles med overnaturlige evner og/eller representeres som farlige individer, som skader andre? Det var dette jeg var redd for!

Men stikkingen gav seg raskt. Dette var ikke tilfelle. De andre barna, hadde like mye av dette som Anna. Og Anna, fremstod som empatisk og følsom hun også. Jeg følte at hun ble fremstilt på en balansert måte, og at hun ble ivaretatt i historien. Da noen voldte henne smerte, og lillesøsteren sa at Anna ikke får vondt, oppfattet Aisha noe interessant og viktig og fint: Hun får vondt inni seg. Og det tenker jeg er et viktig poeng, autister føler også.

Altså blir både autisten og de nevrotypiske barna fremstilt med overnaturlige evner i De uskyldige. Hadde det bare vært autisme-barnet som var slik «spesielt», ville det kunne gi et uriktig inntrykk. Videre, dette er en spillefilm og i kategorien thriller/grøsser, det betyr at det både kan og gjerne skal være noe annet enn vi opplever i vår hverdag. Jeg synes det er en realistisk fremstilling av Anna som autist. Jeg kjente igjen både noe ved meg og mitt liv og min fungering og noe jeg kjenner fra andre som lever tett på autisme. Dette er heller ikke ment som en film om autisme, men har med seg minoriteter. Jeg tenker, det kan være like problematisk om man tenker at alle utenlandske, mørkhudede barn er som Ben. Vi må evne å se individene, og ikke trekke slutninger som drar alle over en kam. Det er også fantasi, ikke virkelige hendelser.

Jeg slipper ikke tråden helt enda, hva angår autisme, siden jeg synes det er godt å se filmer som også viser frem annerledeshet, uten at annerledesheten er hele filmen. Som sagt er ikke dette en autisme-film. Men filmen får frem hvordan de pårørende til Anna har det også, på en måte som gir meg en god følelse inni meg. Både frustrasjonen til Ida som får henne til å skade Anna, og omsorgen hun også føler og vi får se – hun er virkelig glad i Anna. Vi opplever også foreldrenes glede når Anna tar tilbake språket. Filmskaperne og skuespillerne får denne hverdagsseieren fram på en måte som gjorde at jeg ble oppriktig glad og engasjert i hva som skjer mellom mennesker når vi kan kommunisere. Jeg tok meg selv i å smile i den mørke kinostolen.

Et siste punkt jeg vil skrive om er skuespillerrollen. Det at en person som ikke har autisme selv, spiller autist. Noen i et fora på Facebook reagerte på det. Det synes ikke jeg er problematisk i det hele tatt! I en hver filmrolle, må skuespilleren sette seg inn i karakteren han eller hun skal spille. Man skal leve seg inn, og gi en fremstilling. Det spiller for meg ingen rolle, hva slags bakgrunn skuespilleren har. Skulle man for eksempel kreve at alle som spiller en mor i en film, er mødre selv? Eller at de som er mordere i en kriminalfilm er straffedømte for drap? Nei, sånn er det ikke. Og det er derfor det heter skuespillere, og ikke representanter for sin minoritet, identitet, majoritet… osv.

Så, ta filmen for det den er. For meg for eksempel: en real opplevelse, tøff i tryne, underfundig, stitråkker… Den våger og gir nye perspektiver. Jeg føler meg beriket, og ikke bare på den lyse møtet. Det er deilig med mørkt på kino. Takk for film!

Til orientering:
Jeg markerer dette innlegget som reklame, siden jeg fikk billettene gratis av Mer Film, som presenterte denne filmen på norske kinoer nå og inviterer personer i samfunnet vårt de tror vil ha glede og spesielt utbytte av å se denne filmen. Det har ikke noe med bloggen min å gjøre, men siden filmen ble den innholdsrike fredagskvelden min, og jeg blogger om hverdagen min og billettene er fått gratis velger jeg å merke det slik når jeg i dag ønsket å skrive om filmopplevelsen, samt reflektere rundt temaer den angår, som også berører meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s