asperger syndrom · tilleggsvansker

Å respektere sin «funksjonsnedsettelse»

Min tilstand på autismespekteret, der Asperger er, er også såkalt gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg lever ganske godt med det, i hverdagen min, særlig etter at jeg fikk meg VTA-jobb (varig tilrettelagt arbeid, der jeg arbeider i en skjermet bedrift). Og det handler nok litt om at jeg godtar at jeg er litt annerledes og derfor ikke søker meg inn på en helt alminnelig arbeidsplass, men innser og ser at jeg har godt av at rammene er slik de er og at lista for hva som er normalt ligger litt høyere. Noen ganger oppi taket! Samtidig forventes det noe av meg, som arbeidstaker, og det trenger jeg. Jeg trenger at å føle at akkurat jeg gjør en god jobb og er verdsatt som ansatt.

Andre ting jeg prøver å respektere ved meg å fungeringen min, er behovet etter en del arrangementer eller lignende, at jeg faktisk blir så sliten at jeg legger meg selv om det er utenom den tiden jeg normalt ville lagt meg for kvelden. At jeg må godta at på sånne dager, må jeg hente meg litt inn igjen, for å være fit for fight, for eksempel til nettopp nye arbeidsdager.

I tillegg har jeg en del tilleggsvansker, som jeg har pådratt meg gjennom livet udiagnostisert kanskje, før man fant ut hva som er grunntilstanden. Men det har også vært en måte å «håndtere» et liv med en utviklingsforstyrrelse. Jeg har tilleggsvansker som både gjør meg syk og som gjør at jeg håndterer mitt liv. Sånn noenlunde.

Anoreksien, som riktignok kan drepe meg, har nok også gjort at jeg klarer å stå i mitt liv, fordi det ble mer håndgripelig for meg. Og det var på torsdag, jeg lot meg få lov å imøtekomme skavankene og smertene jeg kjenner som undervektig. Rent fysisk. Jeg lot meg, finne frem rullestolputen min. En slik pute som blåses opp med luft og gir meg avlastning så jeg ikke får vondt når jeg sitter på den litt harde stolen min her ved Macen, der jeg akkurat nå sitter og forfatter dette innlegget. Og unngår for eksempel sittesår. Nå for tiden sitter jeg ikke så lenge at det er risiko for sår, er jo så heldig at jeg kan bytte møbel samt bevege meg litt rundt, men det vonde kjenner jeg jo når jeg trenger å sitte og fokusere på skrivingen min eller bildene mine. Jeg har liksom prøvd at leiligheten min skal ha «normale» ting, og ikke slike tilpasninger til min «funksjonsnedsettelse». Det kroppen min egentlig trenger av tilpasning. Men torsdag, senket jeg kravene.

Og jeg følte, at jeg endelig igjen hører til, når jeg lar meg selv få dekket mine behov, legger tilrette så jeg kan ha det ålreit.

Når mye står på spill, prøver jeg å nyte fargespill, leke med tonene, bli en visuell melodi.

2 kommentarer om “Å respektere sin «funksjonsnedsettelse»

  1. Har spurt deg før, og spør igjen: hvordan påvirker det uføretrygden at du er i arbeid? Får du trekk i ytelsene, eller er det uføregraden som blir redusert?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s