asperger syndrom · Hverdag

Maskerade-fasade (gatelangs)

Når en snakker om autisme, kommer en ofte inn på kamuflering. At man skjuler det man sliter med, slik at det ikke merkes at man har autisme og vankser med kanskje noe sosialt, eller å takle uforutsigbarhet. Man har lært hva som er normalt, og er «normal».

Når jeg går ute, er det ikke noen
som kan se og derpå konkludere: hun har Asperger syndrom. Jeg blir bare «mannen» (altså kvinnen) i gata. Og også når man snakker med meg, kan jeg gå under radaren, passere glatt.

Det er fint. På mange ,måter. At jeg ikke er oppsiktsvekkende, frastøtende.

Men de gangene jeg ikke klarer å føle at jeg mestrer livet. Når forskjellen mellom meg og andre er for stor. Fallhøyden er faretruende da, og det blir mørkt selv om jeg står under ei lyktestolpe.

Jeg blir skyggesiden av meg selv. Jeg kanskje trekker meg tilbake. Eller jeg gjør motsatt, retter meg ut, åpen for å muligens bli avvist. Slik at det harmonerer med innsiden min: Ingen vil ha noe med meg å gjøre.

Jeg passer ikke inn i det store bildet, de dagene. Og samfunnet kan slite med å finne en plass til annerledes-maleriene på veggene sine. Disse «maleriene» kan ikke utsmykke det man vil skal være vakkert, så jeg låses kanskje ned med stempelet «unntatt offentlighet».

(Vil arkivarene ha meg?)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s