Mange med autisme blir boende hos sine foreldre lenger enn det som ofte er typisk for nevrotypiske. Mange havner også i institusjoner eller boliger med ekstra omsorg/bistand.
Jeg bor med personale inne hos meg, døgnet rundt. Men jeg vil likevel skrive om løsrivelse. For man kan løsrive seg, selv om man fortsatt trenger litt hjelp for å leve.
Det handler om å ha autonomi i eget liv, for meg. Og det føler jeg at jeg har, at jeg tross alt styrer noe av livet mitt, at noe er på mine premisser.
Og tingene jeg styrer, er med på å gi meg et meningsfyllt liv. Som det å arbeide som VTA på dagtid de fleste hverdagene, og å skrive og utvikle skrivingen min.
Man trenger ikke klare seg helt på egenhånd for å ha et ok liv, eller for å være et «godt nok» menneske. Jeg tror på å legge lista der man kan mestre noe, i stedet for å legge den for høyt der man ikke får til å bukker under, eller å legge for lavt slik at man ikke får glede av det livet kan gi.
Så jeg gir meg selv mulighet til faglig vekst. Og å bruke mine kvaliteter. Også får det heller skorte litt på dette sosiale da, og jeg tillater meg å få føle på det vanskelige i det. Og at jeg ikke greier være sosial alltid, ikke greier svare på enkle spørsmål når noen småsnakker eller bryr seg om hvordan jeg har det, vil vite noe om livet mitt.
Jeg lever livet mitt i meg selv, og deler når jeg klarer.
Det er så fint å klare noe, når man ikke klarer alt.
Helene 3. februar 2022.
aspergerinformator.com 