Jeg har lest et menneskeportrett av en roman: Naturstudiets nødvendighet, forfattet av Elin Tinholt (Solum Bokvennen 2023, boka mi er et lesereksemplar fra forlaget).
Jeg fikk lese om kunstnerinnen Asta Nørregaard. Jeg fikk tegnet opp en person, et kunstnersamfunn og et langt liv jeg ikke engang ante korrekturene av. Nå har jeg et livaktig portrett med hodet mitt som ramme, resultatet av fortellingens kraft.
Malerinnen Asta Nørregaard (1853-1933) får i 1882, 28 år ung, et prestisjeoppdrag. Skal det bane vei? Som første kvinne maler hun en altertavle. Tavlen skal henge i Gjøvik kirke, en helt nybygget kirke. Men å gå opp kirkegulvet blir ikke som man kunne ønske seg – mottakelsen er slående, i annen betydning enn man bruker det uttrykket oftest om.
Nørregaard pensler videre over til portretter. Hun arbeider med presise detaljer og største nøyaktighet. Stoffene på plaggene som kler menneskene hun maler, virker som om de er helt ekte. Jeg får lyst til å se bildene, og strekke armen inn mellom rammene. Berøre fløyel og silke og la kunsten berøre meg, kanskje også nappe i kjolestoffet og ane en bar skulder å hvile hodet tilforlatelig på.
I kunstnermiljøet og i avisene får Nørregaard nedsettende omtale. Hun er også mye alene, uten egen familie, uten noe fast forhold. Er dette kunstens pris? Merkelappen som festes på Nørregaard lyder «motemalerinne». Med et smil skriver jeg inn her en adspredelse: den moten kunne godt ha vunnet i min sjel! Jeg kjenner jeg blir glad i hele personen, får et hjerterom fordi Tinholt skriver fram også følelser man ofte skammer seg litt over å ha, hos Nørregård. Jeg synses for eksempel jeg får ane at hun er litt misunnelig og ikke helt under malevenninnen sin den bedre omtalen. Det gjør Nørregård til et helt menneske. Bildet kjennes ekte, nyansert, personlig, troverdig, skjørt og skjønt. Jeg får et eget hjerterom for Nørregaard. Jeg higer etter å vite mer og har minst fire vegger å pryde.
Nørregaard bor i vegg i vegg med mallerkollegaen Harriet Backer, i en atelierleilighet i hovedstaden. De to har fulgt hverandre siden den gang de begynte å male, og har studert i flere byer – som München og Paris. Jeg kan får kjenne konturer av deres pågående intriger, kritiske blikk på hverandre og deres ulike kunststiler. Det er først når Nørregård er 72 år gammel at hun får en stor utstilling.
Jeg tenkte: kanskje hedres hun endelig nå. Men det blir min tur til å bli nedslått. Avisene skriver så mangt. Det gjør vi lesere også. Men denne boka vil jeg i alle fall virkelig anbefale! Den er en roman i fire kapitler diktet rundt enkelthendelser i livet til Asta Nørregaard. Utgangspunktet er biografisk materiale.
Språket kjennes troverdig og i tråd med tidsepoken som er omtalt i boka. Jeg blir dratt rett inn i dagligtale! Det kjennes naturlig, rett. Jeg måtte smile litt (nok en gang) da jeg leste om Ibsens gate. Da handlet det om der han bodde akkurat da – helt konkret, ikke bare en oppkalling av gaten vi befant oss i slik jeg tenker på det nå i dag. For meg er det mest en gateadresse mer enn et personlig bosted, Ibsen er en eventyrfigur vi minnes i hverdagen min. I denne romanen finnes han – nettopp fordi han faktisk fantes i Kristiania da. Jeg får gjennom romanen øye på mange personer som den dag i dag preger vår kunst- og litteraturhistorie. Jeg er på lesende kunstutstilling, over personligheter! Dette gjør meg nesten startruck og jeg har stjerner i øynene mine. Er livet i verden virkelig så stort, så mangfoldig og menneske-rikt?
Biografien beriket meg. Boka malte opp et stort portrett med skygge og lys, utenforskap og inkludering, ensomhet og fellesskap. Livet, Nørregaard og kunst består virkelig av alle nyansene, alle fargene. Jeg aner en regnbue. Ved enden av den, ligger nettopp denne bokskatten. Terningkast 5 pluss!
aspergerinformator.com 