Livets vann

Jeg har mange ganger, fler enn jeg kan telle på hendene, følt meg utenfor. Hvert eneste år. Men jeg er som andre mennesker, trenger mat og vann for å overleve. Det har bare fått noen anorektiske retningslinjer rundt seg.

livetsvannBLOGG1
Med Asperger syndrom er rutine og forutsigbarhet veldig viktig. Det setter rammer for hvordan jeg lever og hvordan du, uten å bli skjelt ut eller avvist, kan leve sammen med meg. Slik at vi sammen kan drikke av livets vann, uten å kaste skyllebøtte på hverandre.

livetsvannBLOGG2

Det er nemlig det som skjer av og til. Jeg blir så sint! Jeg kaller deg ting. Men jeg har bare «vannskrekk» mot livet vårt. Elementer livet inneholde, prøver jeg å unngå. Det vanlige livet er for stort for meg og jeg slåss med en paraply og slagstøvler. Men inni meg, er jeg bare en sårbar liten fugl, mens du nipper til en dråpe i havet.

livetsvannBLOGG3

Reklamer

Asperger i barnehagen

«Jeg gikk meg over sjø og land
Der møtte jeg en gammel mann
Han spurte så, han sagde så
Hvor hører du vel hjemme?
Jeg hører hjemme i klappeland
I klappeland, i klappeland
Og alle de som klappe kan
De hører hjemme i klappeland» 

barnelykke1BLOGG

Slike sanger hadde jeg oppheng i. Det var litt flaut å klappe høyt i barnehagen, så det jeg skriver nå, bare hvisker jeg med leppene stramt som en strek i fjeset. Ligner likevel et smil, sånn mellom hakeparti og neserot. Jeg, som ikke var barnet i opprør, som noen tror om barn som har, diagnostisert eller diagnostisert, en annen måte å oppfatte virkeligheten på er.

Å klappe var en synliggjøring av selvet. Samtidig var jeg jo annerledes hvis jeg ikke klappet også, og hørte ei hjemme. Dette gikk rett og slett ikke ubemerket i mitt barnesinn, denne ambivalensen i annerledesland lenge før jeg ante at jeg egentlig var annerledes. Noe var det, det er noe ved meg som får meg til å tenke, sammenligne og misforstå.

Hvis du føler deg berørt, så rør ved meg. Stryk redselen min bort med korrekturlakk og tørk tårene mine med blå servietter. I barnehagen var jeg så opptatt av reglene for rett og galt, at de uskrevne reglene gikk meg hus forbi. Jeg forstod ikke, før jeg så andre barn opptre på en annen måte enn meg, som at de vasket hendene etter å ha vært på do. Hvorfor skulle jeg ha gjort det?

Også har vi all leken. Alt jeg ikke var med på. Jeg satt og så på, betraktet, lekte på min måte. Som å sitte på huske eller på benk. Se de andre barna legge vanskeligere puslespill mens jeg la det samme om og om igjen. Jeg skulle tatt del i den barnslige, høylytte, levende, sprudlende leken som om vi kunne drikke brus til hverdags, hvorfor gjorde ikke jeg?

Jeg har skjønt det nå. Så klapp, klapp, klapp.

barnelykke3BLOGG

Modell av Nefer Kane.

Deilige dager

«Livet er deilig, bare man er karaktersvak nok til å nyte det.»
– Sokrates. 

Jeg satt med sitatet foran meg og tenkte at kanskje jeg skulle legge meg flat, gjøre meg ydmyk, glemme fasaden og bare nyte. Nyte det jeg nekter meg selv, gi slipp på kontrollen, den destruktive som styrer meg i så stor grad.

Men sykdom er ikke så lett å bare velge bort. Likevel vil jeg si som Sokrates at livet er deilig. Også livet med både anoreksi og andre psykiske lidelser, kanskje både på tross av og fordi jeg har Asperger syndrom.

Et av trekkene ved Asperger, er evnen til å bli oppslukt av noe og kunne holde på med det over lengre tid. Med fotografiapparatet i hendene og øynene bak søkeren, har jeg det veldig bra.

Jeg har det også bra når jeg skriver dikt etter dikt. Jeg har det bra når jeg elsker noen fullt og helt, som mine foreldre. Andre voksene jeg kjenner, har ofte ikke så nært bånd til opphavet sitt. Det har jeg og dag ut og dag inn, reiser tankene mine hjem.

Hjem er et mål, det å på sikt kunne ha noe som er mitt eget der mamma og pappa og broren min kan besøke meg. Der jeg kan leve med noe som opptar følelsene mine veldig, og er deilig for meg – nemlig en hund. Mitt hjem. Velkommen hjem!

Fredagsfint #7

skøyerstreker, revestreker og andre streker
kråketegn og løgner, påpyntede sannheter
falske premisser og skjulte agendaer
lukker meg inn i en almanakk

sommerklær, skogbunn og synkemyr,
å aldri komme til topps med tommel opp
mens revene løper ut og jeg
lukkes inne uten skog og mark

– det er rever overalt

revavtine.jpg

Tegning laget av min fine, kreative, inspirerende venninne Tine, som fikk meg til å dikte.

Fredagsfint er en felles spalte med Marthe fra Livets rose. Hver fredag blogger vi om noe vi synes er fint. Det kan være alt fra hverdagsgleder til bok- og filmanmeldelser, tekster eller fotografier.

ADHD, dop og homofil kjærlighet (bokanmeldelse).

Jenny Jägerfeld har gjort det igjen. Fått meg til å skrive et ekstraordinert blogginnlegg om litteraturen hennes, bare gjennom å levere en roman. «Jeg er så jævla easy going» er en svensk ungdomsroman utgitt på norsk av Aschehoug i 2014.

Innsiktsfullt og smart, full av svart humor og masse kjærlighet. 18 år gamle Joannas hjerne er som et tivoli i høysesongen, en analog twitter. Eller en parabol med femti kanaler. Man kan også kalle det ADHD.

ADHD og familiens elendige økonomi med mor som ikke får utgitt bøker når hun jobber som forfatter og far som er i en dyp depresjon, utfordres Joanna den dagen moren ikke har råd til å hente ut medisinen hennes. Hun forviller seg inn i en narkotikahandel for å ha nok penger til medisinen, slik at hennes store kjærlighet, Audrey, ikke merker at hun er så annerledes.

Joanna roter det med andre ord skikkelig til for seg selv når hun overhører Valle, en gutt som også er litt på kanten av loven, ja på den kriminelle grensen, inngå en weed-handel.  Hun har allerede vært i nærheten av prostituert og solgt kondomer, men nå går det virkelig galt. Hun blir truet på livet. Men det er ingenting imot å være forelseket.

Dette er en bok om å være ung, om å slite med ADHD, om å ha en psykisk syk pappa, om å være fattig, om å selge kondomer som har gått ut på dato, om å gjøre andre gravide, om å bli gjeldsslave og kort sagt om å elske andre mennesker så mye at man til slutt godtar seg selv.

jegersåjævlaeasygoing

Personlighetstest på 17. mai

1. Pappa har lært meg å like nasjonaldagen, mens han knøt slipsknuta i døråpningen. Nasjonaldag er godt på TV til og med, bare man pynter seg

2. Jeg liker store folkemengder hvis jeg kan drukne i dem

3 . Jeg liker ikke å gå fremst i korpset

4. Jeg trommer med føttene, en forsiktig uro, hvis jeg prøver å marsjere i takt, noe jeg selvsagt mislykkes i. Jeg er verken musikalsk eller velkoordinert

5. Jeg er redd for å ikke takle livets utfordringer. Det gir meg pustebesvær

6. Jeg tør ikke spise is, spesielt ikke om noen ser meg spise is

7. Fester og mingling gjør meg nervøs

8. Jeg spiser fortere enn andre

9. Mamma har kalt meg sårbar

10. Vennene mine sier jeg er snill (og det sier mamma og; jeg er en skatt)

27038437406_745c508ed3_z

Gratulerer med festdagen!