Eg ser ikkje kvar dag

musikk

Bildet er et resultat av tekstutfordringen med vinterblomst.net

Den ruller gjennom stua mi slik bare musikk kan rulle. Jeg sier det er stua mi, siden det bare er jeg som får bruke den. Stua mi ligger litt for seg selv i en tarm på sykehuset. Ikke en slik tarm vi har i magen. Men Eidsvågs stemme runger ut. Han synger at han kan ikke leve livet for meg i låta «Eg ser».

Jeg har aldri bedt han (eller Gud) om det, om å leve for meg, jeg har tvert i mot latt sangen til Eidsvåg gravlegge bestefaren min i bisettelsen, sunget av en langt slankere mann. Det skal Eidsvåg ha; det at han kanskje verdsetter god mat og nyter livet når han kan, med kone og Gud. Problemet er bare at P7 Klem spiller sangen nesten daglig. Da blir den spilt ihjel og det er ikke bare bestefar som er død og mister betydning.

Det jeg skriver om er musikken som bringer sammen eller skiller oss, så kjærlighet er noe av det musikk brukes til. Det er varmt, det er vakkert, det er sterkt, det er skjørt. Musikken brukes til å si noe når vi kommer til kort med talen vår, eller stemmen vår brister. Vi spiller av en sang og sier «jeg elsker deg», «love you forever,» «kan ikke leve uten deg» og «jeg vil ikke se deg med en annen».

Det er mange sanger om kjærlighet og tapt kjærlighet. Noen ganger vil vi si noe om begge deler og setter på stereoanlegget og får lyd i to høyttalere. Eller vi vil ha noe å danse til, rocke vilt. Ta takten, kjenn pulsen, hør hjertet banke to ganger (på døra til stua mi).

Vi vil ha en unnskyldning for å riste løs til det heftige og rolig musikk som passer til å holde i en annen menneskekropp, en unnskyldning til å danse med hverandre. Jeg er by the way, de fleste sangene er jo på engelsk, en klumsete danser men elsker sangen «Dancing in the Dark» av Bruce Spring Steen, amerikaneren som fikk pris av Obama. Det er lov å lytte uten å danse, bare bevege seg i skyggen av seg selv.

Musikk er fint til å dekke over, kamuflere, til-intet-gjør, andre lyder i rommet.  Musikk på øret når man går i støyende omgivelser redder mange av oss. Noen, til og med mange, med Asperger er lydfølsomme og skjermer seg med headset med musikk inni. Og noen ganger er det bare full musikk overalt. Som på 17. mai!

«Eg ser» er fin den, bare ikke hver dag.

Advertisements

I skyggen kjenner jeg sola

Jeg kjenner den på meg. Vet hvordan den vil gjøre skjermen på kameraet vanskelig å lese, umulig å se på fokuspunktet. Jeg kjenner den på meg, river meg i håret, går på en hårfin balanse mellom å ønske meg regn og smile til godt vær. Det snødde i dag, men det blir sikkert regn senere. Det er vått og ikke hvitt på bakken.

Etter regnet synger fuglene. Høyt! De synger og kvitrer og setter meg ut av spill. Og akkurat nå står alt på spill. Hele min eksistens. Du har blitt så tynn, sier legevakta. Jeg har blitt som jeg har vært alle de siste årene. Det er ikke noe nytt. Men jeg-et, blir av og til synlig. Og jeg setter meg på spill (levende).

selfportrait1liten

For det er det jeg føler,
når jeg tar et selvportrett og deler det med andre. Da er jeg på flere tusen skjermer. Lyset som reflekterer i ansiktet mitt, jeg som returnerer med stjerner i øynene eller gir deg håndoverflaten. Jeg som skriver og deler om livet med Asperger syndrom daglig. For meg er å Asperger er både å være sjenert og engasjert. Asperger er ikke en tilstand som man kan skru av., men noe som preger meg hver dag. 

selfportraitliten

jeg kan ikke skru av mitt eget hode som om jeg var en lampe med pære. Heller mer som en banan, ja som skallet er tankene mine – de glipper som en person glipper fotfeste med bananen under foten. Den høyre, jeg ser for meg at det må være den høyere. Nei, bare smil til kameraet for faen.

Og så smiler jeg tilbake, for i ryggen varmet sola meg (og jeg trengte ikke fokusere mer, jeg hadde vært flink nok lenge nok til en hvilepause, i sola, sammen med deg over kaffekoppen din).

Å gå til psykolog/psykiater

Mange med psykiske vansker, synes det er vanskelig å sette ord på tankene og følelene sine. Hos en psykolog eller psykiater skal man forsøke på nettopp det: Sette seg ned og snakke. Hva snakker dere om, spør du. Som om det er noe konkret og enkelt å svare på det, som om det er en fasit. Men enhver psykolog/psykiatertime varierer. 

Noen ganger snakker man om hvordan man har det, andre ganger om musikk eller noe man har til felles. Vi kan snakke om tilbud eller været eller foto. Det handler om å vinne tillit til sånne som meg, så vi åpner den lukkede munnen vår. Det trenger ikke være de tunge temaene som får en vellykket terapitime i gang. Vi trenger ikke snakke om traumer hver dag. Og for meg som har Asperger, en medført tilstand, trenger jeg kanskje aldri det. 

I ethvert psykolog-kontor jeg har vært i, står en pakke kleenex, så kanskje skal man gråte også, slippe ventilene løs. En psykiater jeg gikk hos, hadde en gang kjøpt billigvarianten Og jeg kommenterte det. Detaljer i terapirommet påvirker oss. Her snakker vi i stua mi. Det er ikke ofte jeg har blitt utdelt kleenex, kanskje fordi jeg aldri kommer så nær følelsene mine muntlig.

Å ha Asperger, betyr noen ganger å virke kald og avflatet i følelseslivet, kanskje uinteresserte i hvordan and har det, men stort sett føler vi i stedet veldig sterkt. Så sterkt at det er vondt å snakke om eller umulig å få tak i, fordi det er alt på en gang. Jeg pleier bare å si at det ble litt mye når jeg har utagert. Men egentlig, aner jeg ikke hva som har fått meg til å gå inn i den kalde dusjstrålen fullt påkledd, kuttet meg selv så jeg må sys sammen eller kastet et bord gjennom stua.

Men mens jeg sitter med psykiateren, gjør jeg ikke disse tingene. Jeg prøver å snakke. Være mottakelig for behandling og imøtekomme behandleren min. Jeg setter meg i stolen min, i hjørnet av rommet, på god avstand til kaffekoppen hennes, hun som jeg stoler på nå og legger min lit til, langt unna koppen hennes som jeg egentlig vil velte. Jeg blir veltepetter og relativt ustabil. Alt hun sier nå, er avgjørende for hva jeg føler etterpå.

Etterpå, kan jeg sitte igjen med en tomhet eller følelsen av å ikke ha blitt forstått. Jeg har avlevert følelsene mine til noen og de har behandlet dem med sin respons. Noen ganger skjønner de ikke, andre ganger kan de relatere seg til følelsene jeg kjenner på. De kan forstå hvorfor det ikke blir balanse i en relasjon. 

Men de forstår likevel ikke hvorfor jeg må ødelegge relasjonen eller menneskene i den; dem. Hvorfor jeg må ødelegge andre mennesker og følelsene deres. Hvorfor jeg må tråkke på dem tilbake for å kjenne balanse. Det skjønner ikke engang psykiatere og psykologer, stort sett, jevnt over. Jeg jevner oss ut og lukker munnen. Det er så stille nå, etterpå. Neste time i morgen kl. 11. Åpne opp, for forståelse, sette ord på tanker og følelser, slippe tause tanker ut og gi de liv.

man2liten

Pengestyrke

En del med Asperger klarer ikke å holde på en jobb. De får arbeidsavklaringspenger eller blir uføre. De har da ofte flere vansker samtidig. Dette er nok penger til å greie seg for de fleste, men man må være bevisst.

Jeg har alltid klart å spare. Jeg har en innebygd sperre på å bruke mer enn jeg har. Jeg er nøye og veier penger opp og ned. Men jeg betaler alltid det noe koster. Det er sjeldent jeg pruter selv på Finn.no. Når jeg gjør det, får jeg en angstklump i magen.

Jeg synes penger er et vanskelig tema. Jeg liker ikke å låne av noen. Jeg har min egen brukskonto og sparekonto. Med sparekonto står jeg sterkt om noe uforutsett skulle oppstå. Jeg tror mange med Asperger har denne evnen til å bekymre seg for det uventede, og dermed setter av noen kroner.

Jeg tror også at vi av og til blir veldig ivrige innenfor interessene våre og går all in. Da er det viktig at vi bruker penger vi har og ikke pådrar oss masse gjeld. Viljestyrke og dømmekraft kan også settes inn i en slik økonomisk kontekst. Man må ha en økonomisk bagasje, være litt pengesterk, for å ha til livets opphold – selv om luft og kjærlighet er veldig fint. Sitter du fint i det? Penger på sparekonto er min sikkerhet i ryggen og styrke når jeg trenger å få meg noe nytt.

pengesterk

Dømmekraft og annen styrke

Det er vanskelig å stole på magefølelsen når man sitter sammen med mange mennesker som mener det motsatte av deg, som når man sitter på «feil» side av bordet i kontrollkomnisjonssaker; pasientsiden. Jeg har gjort det i ti-elleve år. Da er de andres stemme så mye mektigere enn min egen, og de følger magefølelsen når de velger å holde meg i live, basert på fakta.

Fakta er litt rotete når man har Asperger og tilleggsvansker. Det foreligger ikke en klar psykose, som ofte er hovedkriteriet til å holde på tvang. Men det foreligger mye annet som gjør at deres dømmekraft kan være riktig og livsviktig. Det er farekriteriet og forverringskriteriet. Kan jeg bli verre? Kanskje ikke, men jeg vil dø. Og i norsk psykiatri er døden forverring og livet satt høyest av alt, for enhver i pris.

Tvang i psykiatrien har bokatavlig talt reddet livet mitt. Men jeg skal ikke si at det er lett å leve sånn, i andres hender. Kanskje nettopp derfor leter jeg manisk etter min egen viljestyrke. Jeg finner den ikke hver dag. Kanskje ser jeg den ikke på en uke. Men kanskje noen sekunder noen dager i måneden. Noen sekunder der jeg tenker at dette kan jeg holde ut så lenge noen holder ut for meg, er sterke for meg og dømmer for meg.

Jeg er her og skriver, for det det (jeg) er verdt. Jeg tuller og tøyser, lager ordleker og bilder ut av ingenting. Jeg får mennesker til å lyse opp som pærer når de forstår hvordan jeg tenker. Lyspærer, ikke grønne pærer og i alle fall ikke epler. Epler faller ikke langt fra stammen, og jeg har falt noen kilometer. Andres dømmekraft sammen med min viljestyrke, kan utgjøre et liv det er verdt å leve. Det er fint.

styrke.jpg

Løfter seg selv- styrke. 24 mm Canon. Modell: Av Nefer Kane.

 

 

Å være glad i noen, som ikke kan være glad i deg tilbake.

Som pasient, er man jobben til noen. Av og til blir leger, sykepleiere, psykiatere og overleger glad i pasientene sine. Men de går likevel hjem uten oss, til et hjem med eller uten flere familiemedlemmer. Det er da de må være profesjonelle, og la jobb være jobb. De kan ikke leve seg inn i lidelsene mine. Da hadde de ikke klart å gjøre jobben sin.

Likevel er det litt sårt, det at man bare er en jobb. For som psykiatrisk pasient, går man inn med hele sjela si blottet. Særlig jeg som må kle meg fysisk naken i dusjen med fotfølge og i trusa på den medisinsk korrekte badevekta. Jeg står der, fysisk sårbar, med følelsene utenpå kroppen. Jeg har vært beltelagt og fastholdt. Jeg har vært helt alene og hatt besøksforbud i perioder. Da hadde det vært godt om de som jobber med meg, hadde fått lov til å føle at de er glade i meg.

I dagens helsevesen er det en forbudt følelse. Man må ikke blande personlige ting inn i jobben. Men jeg mener det finnes en balansegang, og de som kjenner meg har funnet den. De gir meg omsorg og viser meg at jeg har betydning, selv om de ikke har lov til å være helt glad i meg. Takk.

waiting2.jpg

En hjelper venter tålmodig på Asperger-fotografen tar seg lukkertid. 

Det er noe «feil» med meg

Jeg sitter og ser meg omkring i rommet. Angstnivået er i ferd med å renne over alle visualiserte begre. Jeg sitter og tenker bare at jeg må dø, for alt jeg tar i mister sin verdi. Ting jeg eier, er mindre verdt enn andres. Fordi jeg har et samspillsproblem, tolker jeg det at noen ikke vil kjøpe noe jeg har eid, helt personlig. Å ha Asperger syndrom kan bety å trekke slutninger andre ikke ville trukket. Men også det med å være destruktiv, lik deprimerte mennesker er. Selvdestruktiv. Vi snakker også sosialt selvmord for jeg sier de feil tingene. Det er noe feil med meg, som gjør at jeg feiler. 

Jeg tar en uteblivende handel som et nederlag. Jeg tar det som om JEG ikke er noe verdt. Jeg tar det som at det er en feil på meg. Jeg tar det som om jeg er defekt. Jeg er en defekt person. En person med mangler og utfordringer. En person som ikke skjønner det mellommenneskelige, og ser svart og hvitt. Mange med Asperger og Borderline tenker i svart-hvitt. Jeg leter etter fargene og ser gult og blått i Sverige, 

Jeg ser facebookstatuser med det svenske flagget som symbol på sympati for terroren som skjedde der. Jeg synes det er forferdelig, det som skjedde, men jeg klarer ikke å skifte status, endre meg, for at det skal vises at jeg bryr meg. Vise meg fra en annen side. Jeg er bare min side jeg. Og den er ganske stygg, vond og brutal. Det er klart ingen vil kjøpe noe av meg. Det vil ikke jeg heller: eie meg, og det er jeg som må fungere med de andre, de har så mange andre at de trenger meg ikke. Ikke egentlig, 

Å slite med det sosiale, er å slite med å beholde vennskap. Det er å slite med å snakke med andre mennesker om hverdagslige ting. Det er å alltid være i beredskapsmodus. Det er å være i fight eller flight-modus. Det er å være veldig levende og veldig distansert på samme tid. Jeg går «all in», eller trekker meg bort. jeg er svart eller hvitt og jeg klamrer meg fast til virkeligheten med bare hendene. Og så vinker jeg.

contrast1.jpg

Hendene. 24 mm canon