Hvis jeg fikk en milliard, ville alle skoleungdom fått et lydisolerende headset

Jeg lot meg utfordre i bloggutfordringsgruppa på Facebook og svarer på hva jeg ville gjort hvis jeg fikk en milliard. Jeg ville ikke gitt pengene til bare én god sak, som kreftsaken, men til alle barn i ungdomsskolealder. De skulle fått trådløse hodetelefoner. Hvorfor? spør du kanskje og det skal jeg svare på.

Det er så mye lyder og impulser i en skolehverdag, at noen og enhver kan føle behov for å skjerme seg litt. God musikk på øret, eller bare stille-funksjonen som man finner på dyrere headset som Bose, ville kunne gi barna/ungdommene en pause fra ukontrollerbare lyder. Stille er noen ganger den fineste lyden av dem alle.

I dag er ikke friminuttene hvile. De er Facebook, Instagram og pling her og pling der. Selv om man kan sette på lydløs, er det ikke sikkert klassekameratene gjør det. I tillegg skal man passe inn sånn som i min oppvekst også, og man har ørene på stilk og blir veldig sårbar for alt som blir sagt.

Det er godt å stenge alt dette ute litt, trekke seg tilbake og bare observere. Om ikke fullgodt, så i alle fall litt stillere. Og jeg og flere med meg liker og trenger fred og ro når en skal samle krefter til neste økt. Mange med Asperger bruker forresten veldig mye krefter på det sosiale og trenger denne roen spesielt.

Det kan i neste økt, være vanskelig for alle å konsentrere seg om skolearbeidet, i timene altså. Det er bokstavlig talt lyder på høyt nivå, alt fra skravling til tavleskribling. Det er forstyrrende med lærerens høye hæler eller gutten som tygger tyggis på pulten bak.

Resten hadde gått i banken, hvis det var noe igjen.

headset-2340413_640

EF100mm f/2.8L Macro

Advertisements

Gresset er grønnere på den andre siden 

Jeg deilig gjennom avisbunken. Det var en gang et tre, hvisker fingrene mine irettesettende mens de fryder seg i bunken av papir. Kanskje resirkulert. Det går an å håpe, for fremtidens skyld, mens jeg leser annonsene for flere abonnenter. Jeg har ikke Aftenposten, avisa med mest papir. Kanskje jeg kan ha den i høsthalvåret, bare i denne mørke tida? Men det var så deilig på stranda i sommersola. Jeg må komme tilbake til dette. 


Den grønne bølgen skylder over meg. Jeg hører det på radio. Jeg leser det i avisa om jeg spanderer den på meg eller kommer over en eller annen på hospitalet. Jeg ser det på Internett. Vær og vind blåser en grønn viberasjon. Likevel klarer jeg ikke ta det til meg, det at jeg ikke skal bruke så mye. Jeg er en forbruker. Forbrukerne skader naturen, miljøet og er en trussel for samfunnet, riktignok en litt drøy sammenligning, hvis jeg skriver «akkurat som en terrorist». Jeg burde være mer miljøbevisst, som de som stemmer miljøpolitisk, spiser kjøttfritt, kjøper klærne sine og annet i Fretex eller andre bruktbutikker og leser kun nettbasert.


Men det er så deilig å bla i avisa. Høre den rasle. Rasle tilbake. Rusle gjennom skogen ned til stranda, sette seg på et teppe, se utover sjøen og hvile hendene i en bok, et ukeblad med unyttig informasjon eller avis med agurknytt. Jeg er aldri så fri som når jeg har noe å holde i. Det er tryggheten selv. Og sommervinden var her nettopp med sin globale varme. 

Det er så viktig å stanse den globale oppvarmingen. Vi må konsumere mindre, produsere mindre. Forbruk og etterspørsel. Det handler om å ikke spørre naboen om den kule, splitter nye, motoriserte robot-gressklipperen som du har så lyst på å kjøpe maken til for å få like fin plen. Den gamle du må trille på virker jo fortsatt. Den gjør jo det, ikke sant?

Men det er så deilig å sitte på verandaen med hverandre og tenke at hagen er i tipp topp stand, at de andre i nabolaget blir misunnelige og at jeg fremdeles har tid til å sette med ned med ukas reklameaviser, se hvor jeg kan gjøre ukas kupp og komme naboen i forkjøpet med å gjødsle plenen min og kalke før neste sesong atter en gang kaller gressklipperen fram. 

leaf-2860300_1280

Jeg krøller meg imens sammen som en ball, spiller videre og tenker bortover gresset. Kanskje trenger jeg ikke kjøpe like mange julegaver i år, pakke inn med like mye papir og julekortene kan kanskje være digitale. Men da har du ikke noe å holde meg fast i!

gressetgrønnere

Gresset. Modell av Doll Chateau.

Teksten inngår i temautfordringen jeg har hatt med livets rose. Denne, og rundens tiende og siste tema, var «vær og vind (og global oppvarming).» Temaet passer godt i en tid der vi snakker mye om miljø. Marthe i Livets rose er også opptatt av dette. Takk for følge!

Hva skal jeg med en journalist?

Hva skal jeg med en journalist?
Jeg har jo meg. 

Disse to linjene spratt opp i hodet på meg. Det er sånn ord spretter av og til, som fiskene i vannet. Du får et glimt av dem, og så svømmer de videre på afteposten.no, VG-Nett og Nettavisen. Det er jo sånn nyhetsbildet er også! Man er i ilden i et øyeblikk. Noen ganger haler og drar journalistene sakene ut også. Hal i og dra (til helvete).

Det er saklig sett mange som har funnet meg interessant, og jeg har sagt nei. Nei, jeg kan ikke bli med på en serie på TV2, nei jeg kan ikke pryde noen sider i KK. Jeg vil, men jeg kan ikke bli med på noe der jeg ikke har kontroll – av hensyn til hjelpere, helsevesen og aller mest mine pårørende. De betyr mer for meg enn å være på glanset papir. Og hva skal jeg egentlig med en journalist? Jeg kan skrive (helt av meg) selv.

Men jeg trenger en venn og den kan godt være det meste, som journalist i rampelyset, bonde på Farmen, advokat i høyesterett, psykolog på sykehus eller ufør med livet som innsats. Jeg ser dem alle sammen; like verdige, vakre og mulige vennskap med døra på gløtt og glimt i øyet, med eller uten blikkontakt.

Skrevne ord og formidlet kjærlighet. Canon 100 mm macro L.

Retten til å kunne uttrykke seg hele døgnet

For å få diagnosen Asperger syndrom, må man ha språk. Det betyr likevel ikke at vi alltid blir hørt. Mine ærlige, på grensen til frekke kommentarer i andres øyne, overhøres av og til. Jeg kan kommentere at personalet har på seg for sterk parfyme. Deres parfyme og behov for velvære, gjør at mine sanser blir utfordret og jeg får det skikkelig kjipt. Når det jeg sier, i tillegg ikke blir besvart, føler jeg meg uvesentlig.

Å bli hørt handler også om å få ha kommunikasjonsformer som fungerer for meg. Som muligheten til å skrive til behandlerne mine til samtalene våre. Hvis jeg ikke skriver, blir jeg ikke hørt rett og slett fordi jeg sliter med å si en del ting. Jeg sliter med å forklare og blir stresset av min egen usikre stemme. I skriften, er jeg sjef. Jeg kan lene meg tilbake i stolen og betrakte det jeg har «sagt» og jeg kan slette, moderere eller utdype meg når jeg lener meg frem igjen.

Jeg uttrykker meg i bloggen hver dag klokken 15. Noen ganger på vegne av meg, men spesielt på vegne av alle de som ikke uttrykker seg like lett. De som kanskje er tvunget til å måtte si alt de vil si muntlig. Det passer ikke for alle av oss. Vi har likevel rett til å bli hørt, også når vi har merkelige behov som at du ikke skal dufte så sterkt parfymert. Vi er jo ikke på taxfreen nå og trenger ikke teste lukten til Chanel no. 5 eller utfordrerne. Der kan du forresten gjøre et litt godt kjøp, sammenlignet med ditt lokale parfymeri.

Jeg sporer med dette av og går løs på spesialinteressen min: Priser og tilbud. Det går mest i dagligvare-kundeavisene men av og til har jeg lest om krem og såpe på Europris og Vita. Når jeg forteller dere andre om hva jeg finner ut, blir jeg noen ganger hørt, andre ganger bare avvist som unyttige fakta de andre ikke bryr seg om. Men JEG er ikke de andre og JEG trenger å føle at jeg er et individ med interessante opplysninger som bidrar med noe; hele dagen igjennom.

se jeg snakker

Modell: Dust of doll.

Takk for at DU «hørte» meg gjennom bloggspråket.

K for kaos

Bokstavdrysset av en alfabetutfordring med bloggen Vinterblomst blir til små bonusinnlegg jeg poster klokken 18 noen dager i ny og ned som godis i tillegg til dagens faste innlegg i september, oktober og november. Det er for det meste skjønnlitterær skriving.

Tankebomber sprenger
Som kanoner
Gjennom lydmuren jeg har satt opp
Forbi headsetet, lyser rødt og blått
Norge, hvitt dryss av melis og kalorier
Mellom ørekanaler og smilehull
Vi spiller fyrverkeri gjennom ræva og ut
I et evig kaos
Skaper vi musikk
En indre krig:
Sopran mot bass.

Hvil i fred.

Det blir A for annerledes, B for bebreidelse, C for cellekamerat, D for dommedag, E for enkelt, F for farskap, G for godhet, H for helvetete, I for intens, J for jakt, K for kaos, L for labyrint, M for minimalisme, N for nåde, O for orgasme, P for piller, Q for quiz, R for ringvirkninger, S for sangfugl, T for for tabu, U for unnskyld, V for varsel, W for whisky, X for xenofobi, Y for yrkeshemmelighet, Z for zoolog, Æ for ærlig, Ø for øde , Å for år. Og med det har vi et komplett ordforråd.

En kvist av lykke

Jeg våger aldri å ta hele treet innover meg, tenke så mye på regnskogen og miljøet vårt. Det er for stort og for skummelt. Mange med Asperger opplever en angst for det vi ikke kan kontrollere og holde oversikten over – også de som er brennende opptatt av dyrevern, kanskje er veganere og jobber aktivt innen miljøpolitikken. De prøver å få kontroll i det store bildet.


Selv om det er for stort for meg, kan jeg likevel være litt miljøbevisst. Det gjelder å gripe det lille og finne tryggheten på et nivå en selv håndterer. Å være miljøbevisst da, handler noen ganger om å finne glede i de gamle tingene man har i stedet for å kjøpe nytt. Og når jeg er ute og fotograferer, nyter jeg naturen til det fulle og tar den med meg inn igjen på ei bildebrikke så andre kan nyte på en skjerm, kanskje på andre siden av jordkloden. Men jeg tar ikke alltid hele treet i kamera-søkeren. Kanskje bare en kvist.

Canon EF100mm f/2.8L Macro

Alminneligheten tok oss

Da jeg vokste opp, vokste jeg opp for å bli som mamma og pappa. Da jeg var tolv skjønte jeg at jeg ikke ville greie det. Brystene begynte å duve og jeg kjente med angst i brystet at jeg kunne ikke bli voksen. Vet du hvor fremmed jeg følte meg?

Annerledes. Figur av Irinaminitures. Canon 100 mm macro L.

Men alminneligheten jaget etter at jeg skulle bli som alle de andre, den tok meg, dro meg gjennom skolegang og hverdag med jobb og familieliv i sikte som den eneste normale – og mulige – vei å gå. Jeg fortsatte å dusje, spise middag med familien og gjøre lekser. Alt dette vanlige.

Jeg ble en stereotype for å passe inn i samfunnet. Jeg ble sjenert, pliktoppfyllende skoleelev, og søster og datter på fritida. Jeg kunne ikke rope og skrike at jeg var livredd, ikke hadde det bra eller droppe de vanlige aktivitetene jeg deltok i. Jeg måtte spille alminnelig, så ingen så meg. «Hvis jeg forsvinner ser du meg da?» er en boktittel for ei roman om anoreksi av Kristine Getz.

Med alminneligheten, forsvant jeg bittelitt for hver dag som gikk. Jeg trodde jeg var oppriktig, men jeg tok meg  skikkelig sammen og presset meg til det ytterste bare for å pusse tennene og alt dette andre. Jeg var egentlig litt for sliten. Men det var vanlig, ja helt alminnelig, å følge hygieniske rutiner. Det var vanlig å fullføre skoleår etter skoleår og å søke seg inn på høyere utdanning.

Det var videre vanlig å gå på forelesning. Det var vanlig å lage seg mat på studentkjøkkenet. Det var vanlig å ta oppvasken. Helt til jeg ikke klarte det mer, ble uvanlig, redusert og fikk nedsatt funksjonsevne. Det hadde nok ligget og ulmet lenge, men annerledesheten slo ut i blomst først i tjueårene, etter at jeg hadde dekket meg til i all alminnelighet. Nok snakka, for dette kan ingen alminnelige forstå. Det gjør så vondt da, å være annerledes.