Asperger på selvtilliten (med venner på laget. Heia!)

Når man har et usynlig handikap som Asperger kan føles som, og er perfeksjonist eller har et selvpålagt prestasjonsbehov, gjelder det å ha en omgangskrets som ser de positive egenskapene sine. Asperger speiler på en måte selvbildet mitt der det som er positivt med å ha Asperger reflekterer seg. Venner som ser det samme, forsterker selvtilliten min. Dette skal jeg forsøke å skildre og dermed hedre i dag.

Når jeg leser lister over positive symptomer på syndromet, tilstanden og diagnosen, føler jeg meg altså litt mer verdt. For selv om det er en del utfordringer med å leve med Asperger, har jeg egenskaper noen holder ad. Det kan være at jeg er utholdende, legger merke til detaljer og er ærlig. Å ha en venn som peker på disse egenskapene, er gull verdt.

Jeg er derfor så takknemlig for at jeg har venner som driver med foto og skriving som meg, som likevel og kanskje nettopp derfor synes mitt perspektiv er godt. At jeg ser noe andre ikke ser og at det beriker dem, på et vis – mitt vis. At jeg klarer å formidle følelser i bilder og ord på en idiosynkratisk (egenartet) måte. Det at jeg kan ha klart å velge rett bildeutsnitt, tatt et interessant perspektiv og skrevet den ene gode teksten etter den andre – utav kanskje ingenting, for andre.

Og om jeg ikke produserer en dag, så er det for disse vennene mine helt greit. De vet jeg kan, jeg må bare få hente meg inn, trekke meg tilbake, kanskje også tilbake fra hele relasjonen en periode. Når jeg føler at jeg svikter og feiler, finnes det heldigvis venner som synes det er helt innafor å ta det med ro en dag. Takk og heia dem!

vekster4SELVTILLITENBLOGG

Reklamer

Livet til en tynn stilk #1

(les boka Anorektisk av Ingeborg Senneset hvis du ikke har gjort det. Hun var også «halvt gal,» men nå klarer hun seg ganske bra og er ekte journalist.) Så var det meg da, og livet mitt, som har klart å føre med seg tre skrevne bøker.

Du tenker kanskje at det er slitsomt, at det tærer på kreftene, å slanke seg bort, gå mot nullvisjonen. At det tar energien jeg skulle brukt til å skrive, fotografere, produsere og leve. Det er nok også sant. Men det er, når man er tynn, ganske vanskelig å bli en tjukkis. Det koster også tanker, følelser og krefter, som igjen tar energi fra det «viktige».

Jeg har prøvd, da jeg var litt for tynn tenåring, å bli delvis tjukkis. Interessant, ikke sant? Jeg ville ha pupper og lår, jeg lot i alle fall som det, og ba om å gå på på P-pillen for vektøkning. Jeg var villig til å gå til kjemiske metoder og tukle med kropp og hormoner. Mamma ristet på blomsterhodet sitt i hagen.

På andre siden av gjerdet vokste gresset. Jeg vokste med og gled inn i flokken, jeg som ikke hørte til i noen vennekrets før. Jeg fikk min plass blant noe jeg kalte venner og med ett ligner dette blogginnlegget på en optimistisk selvbiografi sakset fra en ungjentes dagbok.

Problemet er bare at det er logiske brister her, midt i dagboka. Da livet ble mer normalt, altså jeg nærmet meg en normal vekt med normale omsorgsfulle venner, ble det plutselig helt unormalt å være meg. Jeg begynte å skade meg, og etterhvert krympet jeg meg i anoreksi.

Før «kjære» Anoreksia (jeg hater deg) slukte jeg sjokolade rått. Jeg spiste Grandiosa som om det var sunt, det var i alle fall sant at det forsvant ned i magen på meg, og jeg elsket moden Brie på salte Salinas. Jeg var en sånn jente som spiste med begge hendene og tømte bolleposer og kartonger med Litago. Hvordan kunne jeg forsvinne?

Jeg glapp mellom hendene på vennene mine og mellom permene i pensumet til medstudentene mine (hun ene hadde prøvd å bli psykolog). Når man har mistet taket, grepet, fotfestet, hva enn du kaller det, er det vanskelig å finne veien tilbake igjen. Anoreksia blir hun store og mektige og jeg hun bittelille og maktesløse. Jeg ber henne inderlig om lov til å leve et normalt liv.

Samtidig makter jeg ikke å leve «vanlig» i praksis, takk #anoreksia for så lang og trofast tjeneste at jeg ikke greier å akseptere en sunn vekt igjen. For meg er det nemlig enklest å unngå normal mat og heller være unormalt tynn. Du skjønner det ikke, at jeg ikke savner, at jeg ikke er sultnere, at jeg «velger» marginal kost på sykehus i stedet for fett (i) selskap.

Sånn har det altså blitt, å leve som tynn og ikke makte annet. Det består i å trenge puter ikke bare under armene men under rumpa for å unngå liggesår sittende. Å aldri kunne komme i en middag. Å aldri kunne spise en kake. Å ikke bli telt med til jul. Det å avstå fra livet selv, har blitt min eneste mulighet til å overleve.

Empatiforstyrrelse

Nå skal jeg skrive om noe skikkelig kjipt og skikkelig vanskelig. Det er nok dette symptomet som gjør at en del mennesker er skeptiske til å gå inn i et forhold eller relasjon med en person med en autismetilstand. Dere frykter vi ikke kan elske eller ha medfølelse, altså empati.

Empatiforstyrrelse handler blant annet om empatiutvikling eller begreper som theory of mind, mentalisering og innlevelsesevne, samt affektreguleringsvansker eller vansker med å bevare selvkontroll.

Som du kanskje forstod i avsnittet over, kan personer med mine symptomer som danner syndromet, både ha problemer med å føle empati OG problemer med å føle for sterkt i relasjonene. Vi sliter med å regulere oss i affekt og klarer kanskje ikke beholde roen. Vi blir oppjagde og kanskje sinte.

Det er ikke det at vi ikke føler noe når vi virker apatiske eller selvsentrerte og lite imøtekommende og kanskje avvisende. Men jeg innrømmer at jeg kan synes det er vanskelig å regulere følelsene mine og føle passe mye i enhver situasjon. Jeg kan føle for sterkt eller for svakt.

Når jeg føler for svakt, kan jeg kanskje virke likegyldig og bagatellisere dine følelser, fordi jeg ikke har det på samme måte selv. Jeg sliter altså med å ta ditt perspektiv. Når jeg føler for sterkt, kan jeg såre deg og da blir jeg noen ganger lei meg, for jeg er ikke ond. Ikke egentlig.

Jeg må ta meg selv ut av situasjonen og tenke over hva som egentlig har blitt sagt før jeg klarer å agere adekvat. Jeg må på en måte legge inn et filter mellom meg og omverdenen i form av reaksjonstid. Jeg må få tid til å føle, både fordi jeg kan mangle følelsen eller bli fylt av den, som misunnelse, glede, sinne, medfølelse og angst.

Syndrom = symptomer

Noen ganger, blir jeg spurt om hva Asperger er. Det er som jeg har skrevet før, et syndrom på Autismespekteret. At det er et syndrom, betyr at det er en samling av ulike symptomer som opptrer samtidig.

Symptomer er kjennetegn. En person med Asperger, har flere symptomer, altså flere kjennetegn. Det er mange kjennetegn innenfor tre områder som er spesielt vanskelige for mange med Asperger. De tre områdene er:

1. Å forholde seg til andre mennesker
2. Å kommunisere med andre mennesker
3. Å være fleksibel i tanker og atferd

Fordi det er mange kjennetegn innenfor hvert område, og personene med Asperger har forskjellig sammensetning av symptomer, er ikke personene med Asperger helt like. De kan ha forskjellige symptomer innen de tre områdene. Men dette er felles:

For å fylle diagnosekriteriene til Asperger syndrom, altså ha Asperger, må man ha noen kjennetegn innenfor hvert av eneste av disse områdene. Videre kan vi oppsummere:

Vi er unike og spesielle samtidig som vi altså møtes i et fellesskap av et sett kjennetegn. Funksjonsnivået vårt varierer, likeså styrker, behovet for kontakt og kommunikasjon med omverdenen, tanker og følelsen/opplevelsen av å leve med Asperger syndrom.

Vanilje-vilje

Jeg tenker på dagene som gikk, barnebursdagene og gelé med vaniljesaus. Jeg var et ganske vanlig barn, som hadde bursdag. Jeg spiste egentlig hva som helst da jeg var barn, unntatt lever.

Poenget mitt med dette innlegget, er ikke å si at alle kan hvis de vil. For det er ikke så enkelt. Jeg vil derfor ta bladet fra munnen og si det motsatte. Noen med Asperger opplever smaker, konsistent og lukt sterkt og spesielt. De kan ha vansker med å spise mange forskjellige matvarer. Det handler – dessverre- ikke om vilje, men et behov for å lytte til seg selv.

Å lytte til seg selv, er vanskelig når andre stiller seg kritiske til valgene deres. Da går man ofte litt på akkord med seg selv, og spiser kanskje vanilje av ren vilje, selv om man syns det er klissete eller søtt. Eller så liker man nettopp vanilje og kan kose seg litt. Jeg håper på det siste, for å gå på akkord med seg selv er smertefullt.

Når jeg prøver å leve etter andres forventninger, føler jeg ofte at jeg a) Selger kroppen og personligheten min. b) Svikter integriteten og intimsfæren min. Å ikke lytte til seg selv, kan bli et problem for meg og de som omgås meg, som et svik mot sannheten og alt det naturlige.

Med ønsker om en smakfull lørdag, innenfor de begrensningene du måtte ha for hva som kjennes ok i munnen din. En forfrosset nype eller iskrem med vanilje?