Observerbar adferd

Autisme og Asperger kan ikke diagnostiseres ved hjelp av en blodprøve. Per i dag finnes det for lite kunnskap om hvilke gener som forårsaker tilstandene, og diagnostiseringen baseres på observerbar atferd i stedet. Det er utarbeidet godt utredningsverktøy, men det vil sikkert stadig være i endring. Noen av personene med Asperger trenger heler ingen diagnose, mens det for andre kan være avgjørende for å få tilpasset behandling og tilrettelegging.

En annen viktig ting å huske på når det gjelder de som har diagnose, er at de selv om de har denne adferden, er helt unike. Kjenner du en person, kjenner du nettopp en person. Diagnosen kan fremtre annerledes hos han enn hos meg. Og det er jo også ganske store variasjoner mellom kjønnene også, statistisk og diagnostisk sett.

Du kan ikke se utenpå et menneske at det har autisme, normalt sett. Det er usynlig. Men trekkene våre, kan observeres. For eksempel kan vi slite med å bevare relasjoner, si ting som andre ikke ville sagt i en gitt situasjon og ha vansker med å tilpasse oss samfunnets stadige endringer. Dette er eksempler, men ikke alt dette gjelder alle.

Reklamer

Fem ting jeg vil bruke mer tid på

  1. Familien min. Jeg vil innunder det også gå inn i rollen som tante i stedet for pasifist
  2. Skriving – jeg jobber med et lite prosjekt som jeg ser vokse side for side
  3. Soling (med klær) – jeg vil sitte i luftegården å nyte d-vitaminer
  4. Fotografere i smutthull, forevige alle gode øyeblikk, dokumentere
  5. Friendship-building – på nett, men likevel verdifullt

Å lage seg et liv

Du som leser denne bloggen, følger et enkeltmenneskes daglige liv. Om du legger godvilja til, ser du at du følger et menneskes reise til å lage seg et liv verdt å leve. Det handler om både detaljer og den store sammenhengen. Mange med Asperger syndrom, forstår litt mer av sin egen eksistens når den får diagnosen. For meg var det et svar på hvorfor det var så vanskelig med andre mennesker og hvorfor jeg føler alt så intenst. Jeg opplever verden «på nytt» hele tiden, og får stadig øye på nye detaljer.

Kommer noen inn i bildet og forstyrrer rutinen min, kan jeg bli ganske opprevet og lei meg. Som da jeg en torsdag ettermiddag ble spurt om jeg skulle bruke vasketiden min. Det er jo en bagatell for de fleste, men for meg rev det ned hele følelsen av å fortjene å være til! Noen ville låne tiden min, eller ta den, stikke av og la meg i stikken. Det ble som om rutinen og dagen gikk i stykker. Jeg skulle jo dusje og vaske klær! Jeg oppdaget da et hinder, en forespørsel, noen som ville ta meg vekk fra dagsplanen og symbiosen. Jeg ble avbrutt i å prøve å lage meg et liv, fordi de små elementene som er limet i dagen min revnet og ikke lenger hang sammen.

Når jeg bygger livet mitt, bruker jeg både mine egne styrker og ressursene jeg finner hos medmenneskene mine, de det er godt å lene seg til, de som er glade i meg, de som gir meg følelse av verdi. Sammen får vi livsverdi.

Til illustrasjon har jeg brukt en sykkel. Har man lært å sykle, kan man det. Er det slik med å leve også?

 

Smaken av Chocolade (bokanmeldelse)

Jeg har lest en fortryllende, herlig, smakfull, fantasirik, gjennomillustrert barnebok. Jeg vier den spalteplass. Boka Det aller beste av Maja Lunde og illustratør Hans Jørgen Sandnes er et anmeldereksemplar fra Aschehoug.

Jeg skriver om boka for barn ettersom det alltid er noen blogglesere som har barn eller kjenner et barn, samt det er flere voksne som synes det er godt å flykte inn i barnelitteraturen når virkeligheten som voksen er litt for tøff. Jeg er selv en slik voksen. Å lese denne boka er dessuten nesten som å trøstespise litt, hvis man spiser med øynene. Alle bildene er nemlig malt med ekte sjokolade.

Språket er også presist og skaper ordbilder og opphavshistorier til matretter de fleste barn kjenner til, som spagetti, pizza og iskrem. Dette er også historien om ei jente som er sikker på hun aldri vil bli glad igjen når bestevennen Choco har flyttet. Jenta heter Ninon og får et brev fra han med bare noen bønner i av han samtidig som landets beste kokker kommer til byen.

Bønnene blir til nettopp sjokolade i et matmesterskap hun blir med i når hun oppdager den gode, aller beste smaken. Hun vinner med det over sure, flinke mesterkokker! I respekt for bestevennen Choco kaller hun opp den søte retten hun fant opp etter han. Kanskje er hun ikke alene? Savnet fylles og Ninon blir glad igjen.

Det aller beste er en av de aller beste barnebøkene jeg har lest på lenge. Den står på hylla i stua mi, som et praktverk som fortjener oppmerksomhet. Når jeg trenger adspredelse, inspirasjon og barnlig, trygg gjentakelse løfter jeg den ut. Dette er nettopp en historie som tåler å bli lest i reprise. God fornøyelse!

detallerbeste

Fokusert eller fiksert

Jeg har et fokus som er annerledes. Det finner gjerne detaljer i stedet for å oppfatte det store bildet. Dette er både en svakhet og en styrke.

Noen ganger er det veldig fint å legge merke til at legen har litt kortere hår fordi man blir i stand til å gi et kompliment, men det er ganske svekkende å miste fokuset på samtalen fordi man ser nettopp bare det kortklipte håret eller skoene som er vasket siden sist, i maskin, ja jeg antar maskin, 60 grader? Det spiller ingen rolle, sier du til meg. Men jeg klarer ikke slutte å undre meg.

Noen med Asperger, blir fikserte på ting og sluker alt de kommer over om det. Det kan være detaljer om en togrute eller skipene på en strekning, rekkefølgen i en såpeopera eller fetisjer som mennesker med tights. Bare sånn eksempelvis.

Verden (Tokyo) i bilder

Cappelen Damm lot meg titte på boka Alt dette er Tokyo – Japan sett fra gateplan. Det ble nesten som en sommerferie på meg! Jeg levde meg inn i de vakre fargene, kjente luktene av grønn skogbunn, osen av transportmidler, hørte lyden av fotografiapparater og så for meg hvordan det ville være å reise, eller leve, i slike omgivelser.

Det er inspirasjon, livsglede, reiselyst og nysgjerrighetskapende. Hva er denne byen? Hvem bor i den? Hvordan er det å leve her? Hva spiser man? Ris og mer ris? Hva fotograferer man? Mennesker eller arkitektur? Det bugner over av begge deler. Hva man få med seg på en tur til Japan?

Det er en bok om japansk kultur, tankesett og historie – fortalt fra gateplan i tolv av Tokyos unike nabolag. Bydelene er svært forskjellige – i arkitektur, tempo, mennesketyper, historie, grøntområder. Forfatter Ina Strøm rusler rundt i byen, møter befolkningen, opplever ting, bruker seg selv og byr på et smittende engasjement.

altdetteertokyo
Hvorfor jeg valgte å skrive om boka i bloggen min der jeg også opplyser? Fordi diagnoser er ikke alt! Også med diagnoser så vel som uten tror jeg, finner man både glede og interesse for reiser, opplevelser og mennesker. Mange med Asperger er dessuten spesifikt opptatt av Asia, av ukjent årsak. Kanskje er det noe med levereglene som er veiledende, forutsigbare og føles trygge og gode.

Flere lærer seg også både japansk og koreansk, språkene og kulturen. Mange føler seg mer hjemme i byer som Tokyo enn i vår Oslo. Jeg vil gjerne forstå hvorfor. Dessuten er boka et fotografisk godt arbeide, og som hobbyfotograf og menneske med foto som interesse er det noe jeg verdsetter.

Bli med til Tokyo og la deg smitte av Inas engasjement, med et unikt og hverdagslig utforskende perspektiv fra gata.