Forhold(er) som holder?

Med Asperger syndrom, er relasjoner ofte vanskelige. Man sier at mennesker med Asperger syndrom har vansker når det gjelder å forholde seg til andre mennesker. Jeg har igjen brukt SPISS forlag som kilde når jeg har søkt fakta om dette store temaet som jeg selv kaver så utrolig mye med.

Det handler om å være sammen med andre mennesker, være sosial, kunne ta kontakt, opprettholde kontakt og tilpasse seg andres behov. Samtidig skal man visstnok holde fast ved sine egne behov. For meg er denne balansegangen veldig skjør. Jeg balanserer på en tynn, tynn line, og stort sett trår jeg utenfor og faller og slår meg. Vil du vite hvordan det er?

Det er å få blåmerker som ikke synes utenpå kroppen. Det er å få rifter i selvtilliten. Det er å ønske å gråte, mens man smiler for å tilfredsstille noen, kanskje også for å beskytte seg selv, for man er så uendelig sårbar.

Theory of mind, eller å ha en teori om andres tenkning eller og ta andres perspektiv, kreves for å få til balansen der man holder kontakt med andre mennesker og er sosial. Mange med Asperger har vansker med å skaffe seg og å beholde venner. Da jeg vokste opp, trodde jeg det var fordi jeg var nerd ingen inviterte meg på fest. Nå ser jeg at det kanskje er fordi jeg har Asperger syndrom. 

Det er urettferdig. Men hvem har sagt at verden er rettferdig? Det blir aldri balanse samme hvor mye jeg ønsker det. Jeg er takknemlig for de relasjonene jeg ikke ødelegger, forholdene til andre mennesker som består. Takk. 

baby-1150109_640Livet ut. Foto: Pixabay

Advertisements

Snikk snakk snute

Mennesker med Asperger syndrom har et eller flere problemer når det gjelder å komunisere med andre mennesker. Siden det er et syndrom, er det både problemer med tanker og adferd, kommunikasjon og relasjoner som er vanskelige. Man trenger ikke ha alle symptomene innenfor hver kategori, men det er alltid vanskelig for et menneske med Asperger med noe innenfor kommunikasjon. Det kan det være for mennesker uten Asperger også, men våre vansker skiller oss litt ut fordi de ofte er mer omfattende og rigide.

Kommunikasjon er mye mer enn å snakke. Man må forstå hva andre mennesker mener når de sier noe og prøve å få andre til å forstå hva en selv mener med det man sier. Jeg synes det er veldig irriterende når noen ber meg om å sove godt, fordi jeg tar det bokstavelig. Jeg tar det rett og slett som en kommando! Og jeg kan jo ikke love at jeg sover godt, og kommer mellom barken og veden der jeg prøver å være sykt perfekt. Jeg har dessuten søvnvansker også, som er vanlig for mange med Asperger syndrom.

Her er det noen eksempler på hva personer kan synes er vanskelig, hvilke problemer de har, i kommunikasjon med andre mennesker. Med dyr derimot, kommuniserer vi ofte svært godt. Voff! Men det er en annen historie, over til eksemplene:

  • Å starte en samtale med andre. Jeg spør ofte om noe som andre ikke forventer som et hei. Jeg spør hva de skal ha til middag når jeg inviterer de inn i en samtale.
  • Å uttrykke hva en mener slik at andre forstår det. Jeg opplever ofte at mennesker har en helt annen forståelse av ordene enn jeg har.
  • Noen har problemer med å justere stemmestyrken. Jeg snakker for lavt.
  • Noen forstår ikke alltid hva andre mener med det de sier. Jeg tar ofte for gitt at de mener ting, mens de egentlig spøker.
  • Noen tar alt som blir sagt bokstavlig og mistofrstår hva de mener
  • Får ikke alltid med seg hva andre snakker om
  • Blir forvirret eller irritert når det er for mye prat. Når jeg fotograferer, blir jeg sint når sykepleierne snakker med hverandre.
  • Syns det er vanskelig å forstå poenget i vitser som andre forteller. Jeg må ofte få de forklart og gjenfortalt flere ganger. Og så glemmer jeg dem, for det krevde alt for mye å forstå dem.

Når jeg har deltatt i en samtale, kan jeg bli veldig sliten etterpå og ta meg selv i å plukke setningene som ble sagt fra hverandre, ord for ord. Hva betydde det? Hva mente hun? Vil hun ikke hjelpe meg? Var det det betydde? Jeg blir usikker, forvirret og sjakk matt.

Når andre mennesker har snakket med meg, kan det kjennes ut som et eventyr når de forteller en historie, fordi de bruker setninger rart. De sier ting mer dramatisk enn de er, som å bruke uttrykk som at dette tar jo hundre år. Som Torne-Rose sov i. Så var eventyret ute, dette er den harde virkeligheten. Det er meg i kommunikasjon med andre mennesker.
Kilde: Spiss forlag

img_0120-1Foto: Snute. Modell: Ppinkydolls.

Om å løpe, men ikke maraton. Eller litt kanskje.

Noen med Anoreksi overtrener. Jeg har vært for lat til å dra treningen for langt. Jeg har ikke klart det. Jeg har ikke hatt kreftene til det. Når jeg har løpt, har det vært for å komme unna noen. Komme meg vekk. Rømme fra hele sykehussystemet, livet, meg selv.

Men som alle vet, to sykepleiere er sterkere enn en liten, anorektisk pasient. Jeg blir fort lagt i bakken og hentet inn igjen. Men det er likevel denne korte, deilige, svevende følelsen av å være fri. Av å kjenne at bena virker under kroppen min. At de kan gå noe sted.

Før var jeg med på noe et løp for psykiatripasienter en gang i året. Da gikk jeg i normalt tempo 5 km i skogsterreng. Det var en bragd for en jente med sonde. For alle andre, var det et lite mysterium som de ikke gadd å følge opp. De ville ikke finne ur om jeg kunne gått enda lenger. Om jeg kunne gått de kilometerne hver dag. Det er det ikke ressurser til. Og som jeg sa, jeg er for lat til å dra treningen for langt. Jeg klarer ikke gå eller løpe fra meg selv uansett hvor hardt jeg prøver.

Jeg vil heller sitte stille og spise mindre enn jeg måtte gjort med et høyt kaloriforbruk. Jeg vil heller fotografere, redigere bildene mine og være helt inni spesialinteressene mine.

Noen har trening som spesialinteresse og skriver ned fakta som puls og skritt. Jeg redigerer hele livet mitt inn til bittesmå dukker av liv. Liv laga. Av og til, som når jeg prøver å stikke av fra forograferingen er det godt å løpe, selv om jeg ikke kommer min vei. Har du kjent følelsen ut i tærne? Jeg blir glad når følelsen opprrer.

11588750814_882aaf392a_z.jpgModell: Marmite Sue

Unormalt normal

For å få diagnosen Asperger syndrom, må man ha normal eller bedre enn normal intellegens (iq). Man må også ha et normalt talespråk. Utviklingen for et barn med Asperger, ligner derfor på utviklingen til andre barn og kanskje nettopp derfor har jeg klart å bli voksen uten å bli fanget opp.

Jeg kan snakke, diskutere, vurdere og reflektere med mitt normale talespråk og min intelligens. Jeg kan ta aktivt del i samfunnet vårt, også mens jeg står litt på siden av det som jeg gjør som pasient. Jeg har altså evner, både normale evner og evner utover det normale. Jeg viser til å kunne skrive godt, ha øye for detaljer, ta gode fotografier og å kunne bli oppslukt i egen kreativitet.

For å bli diagnostisert med Asperger syndrom, må man i tillegg til å være normal eller bedre enn normalt intellektuelt, også ha symptomer innenfor tre områder samtidig. Ser vi på de, kommer det mer negative og «unormale» frem. Symptomene er innenfor
1. å forholde seg til andre mennesker,
2. å kommunisere med andre mennesker
3. å være fleksibel i tanker og adferd.

Alle disse tre tingene gjør mennesker mye, derfor er Asperger syndrom en funksjonshemming. En funksjonshemming er en skade som gjør at det er noe som blir vanskeligere å få til, gjøre og mestre. Mennesker med Asperger sliter mer enn normalt på de nevnte områdene.

(Kilde: Asperger syndrom for voksne og ungdom av Torill Fjæran-Granum).

moss-1570171_640Bilde: Pixabay

Å holde hender

Mange med Asperger syndrom, synes kroppskontakt er vanskelig. Men av og til er det ikke til å unngå, og hold deg fast, av og til kan det kjennes godt at noen vil holde i oss!

Jeg godtar når kirurgene holder meg i hånda for å sjekke at sener og nerver er inntakte. Det er en kirurgs jobb. Jeg vil ikke komme i veien for jobben deres. Jeg vil helst ikke komme i veien i det hele tatt. Derfor skammer jeg meg litt når jeg sitter på legevakta.

Når de sjekker at sener og nerver er inntakte, håper jeg alltid innerst inne at de ikke er det. Men jeg klemmer hardt når de ber meg klemme hånden deres. Klem hardere, sier de av og til. Og jeg klemmer til. Strekk ut, bøy her og der og flott! Alt er inntakt, og jeg lyver aldri. Ikke om sånt. Jeg lyver ikke på meg seneskader. Jeg er ikke en sånn psykiatripasient. Alt jeg kjenner er sant.

Jeg strekker ut en hånd og lar deg hjelpe meg ned av båren. Så holder sykepleierne meg i hver sin arm gjennom venteværelset. Jeg protesterer ikke, lager ingen scener. Jeg lar de holde meg, mens jeg holder ut, noen sting rikere. Vi snakker tosifret og holder i to hender og alt blir plutselig to og to og jeg er tredje hjulet på vogna, det som er kommet litt skjeft ut, på siden av de andre som hører sammen som kollegaer.

Å holde hender og armer slik, er ikke av kjærlighet. Men jeg lukker øynene litt og tenker at det er i omsorg, selv om det er for å hindre meg i å skade andre. Det skriver vi ikke om. Snakker vi ikke om. Lever vi ikke med. Kapittel slutt! Lukker boka jeg leser i og holder meg selv i hendene når jeg skal sove og klemmer meg god natt.

alderdom5Foto: Privat.

Syns du jeg er ekkel?

Jeg tørker snørret med bare hendene. Jeg er 33 år og gjorde det da jeg var 6 og 7 og gikk på førskolen. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle løse problemet mitt. Syns du jeg var ekkel, der du kom og gav meg papir? Du het Marit, var i femtiårene og jobbet med barn. Det var en fredag og begge gruppene seks-åringer var samlet. Det var før seksåringene kom helt inn i skolesystemet. Vi hadde skole bare annenhver dag.

Videre i skolesystemet og utviklingen, ble jeg ungdom. Jeg hadde mensen men brukte ikke tampong. Helst bare de aller tynneste truseinnleggene, ikke tykke bind. De føltes så ekle, som bleier. Jeg skiftet ikke så ofte heller. Blødde ikke så mye. Var ikke så mye. Jeg var liten, og prøvde å gjøre meg usynlig. Syns du jeg var ekkel?

Jeg ble voksen og begynte å lage sår i huden min. Jeg satte på plastere og skyldte på katten etter natten med blodfylte dynetrekk og laken. Syns du jeg var ekkel? Blod og svettebånd, langermede gensere og et selvhat større enn ditt. Større enn hatet du kunne kjenne til meg. Så ble jeg gammel i psykiatrien, kuttet dypere og skar opp mitt eget bryst. Syns du jeg er ekkel? Puppestellet ligner noe operert av en totalt ulært plastisk kirurg.

Jeg senker skamfull stemmen. Noen med autismespekter-tilstander skader seg selv. Det er også vanlig for personer med borderline personlighetsforstyrrelse, alvorlig depresjon, psykose og ptsd. Jeg er ikke alene, men jeg er kanskje ikke så renslig der jeg bruker de samme redskapene til å skade meg med gang på gang. Det jeg har for hånden. Kanskje ei knust øl-flaske hvis jeg er ute på fortauet. Syns du jeg er ekkel? Jeg er meg, kronisk kuttende og tørker snørr med hendene når jeg ikke har energi til å hente papir. Legen noterer funksjonsfall. Jeg kroer meg og mumler lav funksjon; ekkel; parasitt; levende; parasitt; ekkel..

pippi5Modell: Irrealdoll.

Alt er relativt

Jeg gjennom vennelista på Facebook. Jeg gjennom personer jeg ikke husker navnet på. Jeg bladene gjennom mennesker jeg en gang kjente. Jeg gjennom stua og ut i korridoren. Jeg til vakta som passer på meg: «Hva skal du i dag? «

Alt er relativt, også i relasjoner. Hva det er viktig å snakke om til enhver tid, varierer av tid, sted og rom. Jeg er et romvesen. Jeg svever som en astronaut for alt er relativt og den jeg tror jeg er er jeg kanskje ikke. For med flere diagnoser, har jeg en vridd oppfatning av virkeligheten. «Hva skal du ha til middag?» spør jeg for å plassere tiden på døgnet. 

Spiser du ikke, finnes du ikke. Derfor holder vi oss til kostplanen og dagsplanen og finner rom til familie og venner. Vennene mine er vennene mine. De er bare sortert litt annerledes enn du sorterer. Det er ikke bare blåbær. Det er blod også. Blod og vann og middagsmat og tårer. Kanskje torsk og poteter. «Var det godt?» spør jeg for å finne ut om du har det bra, på en skrudd og annerledes måte enn jeg har det bra og koser meg. Gi meg en bamse. 

Det er å gripe an det håndgripelige mens jeg svever i noe uten fast land å tjore meg fast til. Kanskje skjønner du ikke dette innlegget, men du skjønner mitt behov for å holde fast til det konkrete og ha en forutsigbar tanke i hodet når jeg spør: «Hva skal du i morgen?» 

holdkjeftUt av munnen. Modell: Av Nefer Kane.

Innlegget er et resultat av skriveutfordringen med Marthe fra Livets rose. Temaet var relasjoner, et problemområde for mange med Asperger syndrom. Nå er det bare en uke til av runden vår, men vi kommer kanskje tilbake mot sommeren. Først kommer «Pleiehjem» på fredag. Følg med.

Det gjør jeg, følger med, ser deg, føler deg, enser deg, skriver til deg. Jeg har venner, selv om de mest er online og ikke in real life på besøk med kaffekopp eller en flaske vin. Chat, chat, shit chat! Og hjerter og virtuelle klemmer.