Empatiforstyrrelse

Nå skal jeg skrive om noe skikkelig kjipt og skikkelig vanskelig. Det er nok dette symptomet som gjør at en del mennesker er skeptiske til å gå inn i et forhold eller relasjon med en person med en autismetilstand. Dere frykter vi ikke kan elske eller ha medfølelse, altså empati.

Empatiforstyrrelse handler blant annet om empatiutvikling eller begreper som theory of mind, mentalisering og innlevelsesevne, samt affektreguleringsvansker eller vansker med å bevare selvkontroll.

Som du kanskje forstod i avsnittet over, kan personer med mine symptomer som danner syndromet, både ha problemer med å føle empati OG problemer med å føle for sterkt i relasjonene. Vi sliter med å regulere oss i affekt og klarer kanskje ikke beholde roen. Vi blir oppjagde og kanskje sinte.

Det er ikke det at vi ikke føler noe når vi virker apatiske eller selvsentrerte og lite imøtekommende og kanskje avvisende. Men jeg innrømmer at jeg kan synes det er vanskelig å regulere følelsene mine og føle passe mye i enhver situasjon. Jeg kan føle for sterkt eller for svakt.

Når jeg føler for svakt, kan jeg kanskje virke likegyldig og bagatellisere dine følelser, fordi jeg ikke har det på samme måte selv. Jeg sliter altså med å ta ditt perspektiv. Når jeg føler for sterkt, kan jeg såre deg og da blir jeg noen ganger lei meg, for jeg er ikke ond. Ikke egentlig.

Jeg må ta meg selv ut av situasjonen og tenke over hva som egentlig har blitt sagt før jeg klarer å agere adekvat. Jeg må på en måte legge inn et filter mellom meg og omverdenen i form av reaksjonstid. Jeg må få tid til å føle, både fordi jeg kan mangle følelsen eller bli fylt av den, som misunnelse, glede, sinne, medfølelse og angst.

Reklamer

P for persille

lille persille eller
krus(-persille) til Tøflus i Skomakergata
kruskrøllene er fra hodet til en afrikaner
står på hendene mens jeg alfakrøller meg til deg og alt er opp ned
som når en vegetarianer spiser kjøtt

Persille er sekstende ord ut i alfabetutfordring runde to med bloggen Vinterblomst

Syndrom = symptomer

Noen ganger, blir jeg spurt om hva Asperger er. Det er som jeg har skrevet før, et syndrom på Autismespekteret. At det er et syndrom, betyr at det er en samling av ulike symptomer som opptrer samtidig.

Symptomer er kjennetegn. En person med Asperger, har flere symptomer, altså flere kjennetegn. Det er mange kjennetegn innenfor tre områder som er spesielt vanskelige for mange med Asperger. De tre områdene er:

1. Å forholde seg til andre mennesker
2. Å kommunisere med andre mennesker
3. Å være fleksibel i tanker og atferd

Fordi det er mange kjennetegn innenfor hvert område, og personene med Asperger har forskjellig sammensetning av symptomer, er ikke personene med Asperger helt like. De kan ha forskjellige symptomer innen de tre områdene. Men dette er felles:

For å fylle diagnosekriteriene til Asperger syndrom, altså ha Asperger, må man ha noen kjennetegn innenfor hvert av eneste av disse områdene. Videre kan vi oppsummere:

Vi er unike og spesielle samtidig som vi altså møtes i et fellesskap av et sett kjennetegn. Funksjonsnivået vårt varierer, likeså styrker, behovet for kontakt og kommunikasjon med omverdenen, tanker og følelsen/opplevelsen av å leve med Asperger syndrom.

Vanilje-vilje

Jeg tenker på dagene som gikk, barnebursdagene og gelé med vaniljesaus. Jeg var et ganske vanlig barn, som hadde bursdag. Jeg spiste egentlig hva som helst da jeg var barn, unntatt lever.

Poenget mitt med dette innlegget, er ikke å si at alle kan hvis de vil. For det er ikke så enkelt. Jeg vil derfor ta bladet fra munnen og si det motsatte. Noen med Asperger opplever smaker, konsistent og lukt sterkt og spesielt. De kan ha vansker med å spise mange forskjellige matvarer. Det handler – dessverre- ikke om vilje, men et behov for å lytte til seg selv.

Å lytte til seg selv, er vanskelig når andre stiller seg kritiske til valgene deres. Da går man ofte litt på akkord med seg selv, og spiser kanskje vanilje av ren vilje, selv om man syns det er klissete eller søtt. Eller så liker man nettopp vanilje og kan kose seg litt. Jeg håper på det siste, for å gå på akkord med seg selv er smertefullt.

Når jeg prøver å leve etter andres forventninger, føler jeg ofte at jeg a) Selger kroppen og personligheten min. b) Svikter integriteten og intimsfæren min. Å ikke lytte til seg selv, kan bli et problem for meg og de som omgås meg, som et svik mot sannheten og alt det naturlige.

Med ønsker om en smakfull lørdag, innenfor de begrensningene du måtte ha for hva som kjennes ok i munnen din. En forfrosset nype eller iskrem med vanilje?

Fredagsfint #3

I dag skal jeg vise dere et nostalgisk produkt. Originalen, kom i 1982 og het Commodore 64. Jeg har fått den 36 år gamle datamaskinen som en miniutgave av en spillkonsoll du kobler rett til TV-en. Let the fun begin!

commodoreplay

Det fulgte med 64 spill som eksisterte til den gamle spillmaskinen og en joystick full av glede. Det er det det handler om, det å leve, nemlig å finne igjen litt glede og håp og tro. Det trenger ikke være de store tingene.

Jeg kjente på den barnslige latteren min, lot den bli vekket, rulle ut av munnen, mens jeg satte meg ned med spillkonsollen og det liksom kriblet i magen og spredte seg ut i armen som et hjerteinfarkt. Så sterk er kjærligheten til livet, på godt og vondt. Ydmyk leker jeg med livet.

commodorespiller

Jeg har egentlig aldri vært noen game-er, så dette er en nyvinning for meg! Broren min hadde Sega 8-bit på 90-tallet og jeg lånte den for å spille litt Sonic og Alex the Kid. Det var så moro med ekstraliv og digitale hamburgere. Du verden som man husker fra barndommen av! Jeg hadde jammen meg en glad barndom med storebror og moro.

Nå tar jeg med meg det gode fra 80- og 90- tallet, inn i en ny epoke. Mens verden beveger seg raskt fremover, stopper jeg opp litt i tiden og nyter den gammeldagse, en gang nyskapende grafikken her det ikke bare er Commodore som er flere og tretti år, det er vi to barna også. Jeg var lykkelig lekende foran skjermen og avbrøt nostalgien nå med å lage et topp oppdatert blogginnlegg. Sånn ser maskina ut.

commodorekonsoll

Fra produktomtalen: It’s 1982 and a new home computer graces the scene. Out goes the silent black and white experience and in with 64KB of RAM, colour graphics, and synthesizer sound. Roll forward 35 years and kick nostalgia into overdrive with the release of THEC64 MINI. A tiny but perfectly formed officially licensed 50% scale replica of this much loved machine. Da gjenstår det å si:

Det er lov
å lene seg litt tilbake når det er helg, så jeg spiller nok litt her i stua etter dagens plikter, inkludert den daglige bloggingen. Det er godt å kunne reflektere over tiden som er gått – nemlig erkjenne hvor takknemlig man er for livets ulike faser og hedre menneskene man har møtt – uten å målrettet forlate verken fortid eller framtid. Jeg er i begge deler, som jeg velger å kalle «nuet». Jeg griper det med begge hender.

commodoreleneseg

Fredagsfint er en felles spalte med Marthe fra Livets rose. Hver fredag blogger vi om noe vi synes er fint. Det kan være alt fra hverdagsgleder til bok- og filmanmeldelser, tekster eller fotografier.

Å ta seg sammen fra Asperger syndrom

Et av de verste trekkene som du sikkert ser på som positivt, er at vi med Asperger syndrom har evnen til å «ta oss sammen». Det gjør at vi kan virke helt normale og uten vanskeligheter med å være på jobb, besøke legen eller å være hjemme hos noen, for eksempel i et familieselskap.

Hvorfor det er ille for oss? Fordi vi kan knekke helt sammen idet vi kommer hjem eller bare føle oss utilpasse og bli veldig slitne og lei oss for at vi ikke er den personen vi lot som vi var; den velfungerende, sosiale, høflige, sosialt aksepterte. Jeg er ikke henne. Jeg er meg, med mine utfordringer. Men:

Det er ikke mulig å se utenpå kroppen eller i ansiktet vårt at det er noe annerledes med oss. Det kan føre til at folk tror at reelle vansker hvis de kommer til syne, bare er uvaner, latskap eller mangel på respekt.

Fordi vi vet at dette kan skje, at våre vansker overses og misforstås, fører det igjen til at vi tar oss enda mer sammen. På et tidspunkt i livet, kan det bli for mye for oss å bære alene. Mange kommer derpå inn under psykiatrien, gjerne med flere diagnoser samtidig. Da er det faktisk verst at vi tok oss sammen.