Alt er industri

arbeidsplassen1BLOGG

arbeidsplassen2BLOGG

industriBLOGG

arbeidsplassen3BLOGG

arbeidsplassen4BLOGG

oppvasken2BLOGG

arbeidsplassen5BLOGG

Wordless Wednesday

Reklamer

Asperger i Afrika?

Autisme finnes i hele verden, men mange afrikanske barn med autisme gjemmes bort, i følge en artikkel i fjerde utgave av Autisme i dag 2017. Noen ganger blir de bundet fast og er nesten alltid udiagnostiserte. Hva da med de med Asperger, tenker jeg og så slår det meg som en knyttneve i magen: føler de seg helt utenfor, og det uten å få aksept?

I artikkelen stod det om en åtte år gammel jente knyttet fast i håndleddene med skitne, hvite skolisser. Det minner meg om årene jeg var i belter. Det reddet kanskje livet mitt, men er det et sånt liv vi som er annerledes skal måtte finne oss i?

Åtteåringen i artikkelen kunne ikke mate seg selv eller snakke, og moren måtte jobbe og hadde ingen til å passe på henne imens hun var på arbeid. Løsningen ble å binde henne fast, i frykt for at hun skulle drukne i elva bak huset.

Jeg har språk og kan snakke som alle andre som fyller kriteriene for Asperger syndrom. Derfor forstår ikke alle at jeg er på autismespekteret og mine følelser og mangler på dem, kan bli undertrykt. Hvis man derimot attpåtil bor i et land der sult og fattigdom regjerer, får nok ikke de med Asperger verken diagnose eller påfølgende tilrettelegging.

De har bare vær så god å passe inn! Ingen vil jo forstå noe annet. Det forundrer meg ikke, om disse individene får dårlig selvfølelse eller «forbudte» følelser som et ønske om å ønske å dø. Imens kjemper jo medmenneskene for nettopp og å overleve og personen på spekteret kjenner da på å ikke bli forstått og akseptert. Problemer med å være sammen med venner og vansker med å være sosialt adekvat vil nok ramme personen med Asperger, selv i Afrika.

Ti grunner til å stå opp

  • Dagslys. Det er tilbake etter vinterens dvale.
  • Myke klær som føles gode mot min kantede kropp.
  • Frokost. Selv om jeg ikke ønsker mat, er det noe ved frokosten som gir mening. Det er nemlig sånn at dagen begynner ikke før frokost for meg. Dermed er den en trygg inngangsport til en hel by av en dag.
  • Lyden av knekkebrød som gjør meg sprø! Det er et element av å ha sansene utenpå kroppen, og det å høre detaljene i lydbildet får meg til å lette på smilebåndet.
  • Bredbåndet som gir meg internett-tilgang så jeg kan sjekke hva som går på tv og rundt omkring i verden hvis jeg er interessert.
  • En samtale med behandlere. Bli sett og hørt, fra mitt perspektiv.
  • Pårørende som kommer på besøk av og til, i noe som kalles besøkstid, senest i går.
  • Fotografering. Det har jeg blogget så mye om så du er kanskje lei! Derfor nøyer jeg med med ordet: Fotografering (og to illustrasjonsfoto med lensflare i motlys).
  • Å ha familie som jeg kan sende en hilsen ut til. Tante fyller forresten 88 år i dag.
  • Senga med kuledyne i. Alltid noe rolig og trygt å vende tilbake til, hvis det går litt skeis.

Vektskåla, BMI eller geometri

(Ekstra innlegg, vanlig innlegg kommer klokken 15)

Jeg veide meg, men forstod ikke tallene. Også jeg som alltid hadde vært brukbart god i matematikk, til og med geometri og algebra og elsket statistikk! Seks av ti unge har skadet seg selv, sa Aftenposten i en artikkel for tolv år siden og jeg veide meg igjen og igjen og igjen til jeg fastslo jeg var nede i tolvårsvekt.

Hvor gammel er du egentlig, sa Marius, en hjelpepleier som var to år yngre enn meg og pappa til relativt store unger. Han påpekte jeg var en voksen dame, og jeg så på tallet og fødselsdatoen en gang til, før jeg snudde det andre kinnet til og ble barn på to-tre år i trassalderen. Trampe med føttene, en, to, tre ganger og igjen og ingen og igjen. En, to, tre, en, to, tre, danse vals.

Du rir vel, du, sa Rolf med et godt gjemt spørsmålstegn. Det var nærmest et faktum at jeg var en slik lett rytter. Men han hadde ikke sett lårene mine, sett at jeg rett og slett manglet dem. De uteble, men setningen hang i lufta og drev meg til stallen og rideterapi. Jeg snakket til hesten og den hvisket stumt tilbake.

Merket for livet

Det var den dagen. Det var den dagen jeg satt og så på TV, som så mange andre dager, at det slo meg at livet er ikke evig og det er nok nå. Jeg har vært merket nok og tilbakesatt nok fra mitt eget liv. Jeg har ikke tenkt å sitte å se på at noen legger hånd på livet mitt mer.

Likevel trenger jeg at noen passer på meg, for med mine vansker har jeg blitt merket for livet. Det har ikke bare vært én tragisk opplevelse, noe traumatisk eller et maktmisbruk. Det har vært over et tiår med innleggelse, selvskading, nedbryting fra meg selv, tvangsforing og mekaniske tvangsmidler. Det er ikke bare å reise seg igjen, som om ingenting har skjedd.

Men jeg akter å gå videre på veien med handa mi i di. For jeg elsker noen, les nærmeste familie, jeg også. Kanskje trenger jeg støttehjul. Kanskje trenger jeg krykker. Kanskje er jeg aldri helt trygg uten en rullestol i nærheten mentalt. Kanskje er jeg mislykket. Kanskje vil du dømme meg. Kanskje vil du si at jeg ikke fortjener et normalt liv etter alt dette, og du vil ha rett i form av at jeg alltid vil sitte fast i fortiden mens jeg går for fremover.

Jeg har arr som vitner om selvskading, alt dette drittet jeg har påført meg selv. Jeg har ikke evnen til å ta vare på meg selv uten at noen hjelper til, til tross for min intellektuelle kapasitet. Men jeg nekter å si at jeg er hjelpesløs. Jeg nekter å synes synd på meg selv. Jeg nekter å la deg tro at jeg er en taper. For jeg har superkrefter, jeg kjenner faktisk ingen som er så sterke etter å ha vært gjennom alt jeg har, kanskje fordi det knapt nok finnes noen med samme bagasje, og derfor, derfor er jeg unik, spesiell og annerledes.

Å være annerledes, har gjort at andre mennesker har grepet inn i livet mitt for å redde meg. Jeg er takknemlig, men jeg bærer også på en ærefrykt for hendene deres. De som holdt meg med makt, selv om det var i beste hensikt. Jeg kjenner hendene deres på kroppen min. Det er bare å lukke øynene. Og åpner jeg dem igjen, vil jeg fortsatt se omsorgen i et hardt grep.

img_1849

Fem fine ting og henge fingrene i

  1. Lego. Det å bygge et univers, et slikt du kanskje ikke har tatt i siden du var et lite barn på syv år som bygde hus med tak og veier til biler og kjørte fort, fort, fort mellom husene med piper og tårn høyt, høyt, høyt opp i barnerommet som forresten var hele verden da.
  2. Strikketøy eller hekling. Du trenger ikke være flink eller husmor. Du trenger ikke kunne annet enn rillestrikk for å lage et skjerf og det kan til og med være huller og likevel varme godt om halsen på deg eller en du er glad i.
  3. Hundepelsen. Har du en rase som krever pelsstell, er det både nyttig, god terapi og en kreativ prosess, samt hygge – om du tar deg tid. Noen hunder liker også massasje. Har du ikke hund sier du? Øv på massasje på deg selv eller en du er glad i sin stive nakke. Det er omsorg med håndlag. (Elsk før det er for sent, firbente eller tobente.)
  4. Matlaging eller baking. Hjertet til mannen går gjennom magen. Og damene lar seg også imponere, eller du kan vise deg selv at du har fortjent noe godt selv om du spiser alene. Igjen trenger du ikke være spesielt flink eller mesterkokk, det kan også være halvfabrikata, som en pose bollemiks som du elter deigen fra helt selv. Rense reker er også undervurdert forresten. Å få servert skrellede reker er en luksus,
  5. Fletter. Franske fletter, fiskefletter osv. Du trenger ikke være frisør eller jentemamma. Du trenger bare å glo litt på YouTube og leke med eget eller venners hår. Kanskje kan du få fast innpass på jentekvelden, også om du er mann. Tøft, ikke sant? – det å være nevenyttig.