Autistiske tegn som barn

Jeg er født med Asperger som alle andre med syndromet eller en annen autismespektertilstand. Jeg fikk diagnosen først da jeg var 30. Så, hva kunne man sett før jeg ble voksen?

I barnehagen, ville jeg ikke leke. Jeg ble kommandert til å legge puslespill. Var vi ute og jeg ble bedt om å leke, gikk jeg på huskene, det eneste trygge stedet for en sjenert jente. Et sted jeg kunne passe inn. Alle barn passer jo på ei huske! Man trenger ikke være sosial der. Hva du kan du være oppmerksom på hos dine barn eller elever, lurer du kanskje, sånn helt konkret?

Det er vanlig at man ikke går så godt sammen med jevnaldrende når man har Asperger, man mangler kanskje de samme interessene som de andre barna eller klarer ikke samspille om dem, fordi man vil ha full kontroll over leken. Mens jeg vokste til, fikk jeg meg yngre venner og nettopp kontroll. Jeg styrte og stelte, mor og far og unger.

Jeg likte å snakke til tross for utpreget sjenanse, sjenansen som kanskje var min måte å ikke skille meg ut på. Jeg likte å snakke med de voksne i barnehagen. Det var lettere med eldre mennesker enn jevnaldrende. Jeg var et sprudlende barn. Men var jeg litt veslevoksen? Jeg hadde nok en voksen sjel samtidig som jeg var dette lille barnet. Og da jeg ble eldre, bestod det lille, usikre barnet. Så tett på meg.

Jeg var knyttet til ting, og å miste dem gjorde meg veldig redd, litt som om verden raste sammen. Det var bare et lykketroll, men for meg var det hele verden. Jeg visste jeg skulle mislykkes siden jeg ikke klarte å ta vare på og holde alt jeg eide trygt. Katastrofetanker er vanlig for et autistisk barn.

Jeg var opptatt av rutiner og hatet fredagene da mamma vasket hele huset og støvsugeren flyttet på møblene. Jeg likte ikke lydene, jeg likte ikke stresset jeg følte på meg, jeg var så sensitiv for andres stress og de som rengjør huset stresser mer enn en som sitter stille og ser på noe på tv med strikketøy i fanget. Fredag var definitivt ikke fredelig.

Jeg klarte ikke å spise epler med mindre de var raspet. Det kom av lyden. Jeg klarer det fremdeles ikke. Er de varmet som i ei eplekake, sklir de ned, men kalde epler lager en gnissende, høy lyd. Konsistensen av koteletter er også helt umulig å tygge. Jeg gjemte maten (kotelett-kjøttet) i kinnhulene og kastet de ut i do. Sensitivitet for lyder, lukter og konsistenser er ganske typisk Asperger syndrom. Mange er picky eaters. Jeg var ikke det, men jeg hadde noen tendenser.

Jeg var ikke rytmisk og veldig klossete når vi hadde øvelser til musikk i gymtimen på skolen eller jeg var på sommerskole i musikk. Noen på spekteret er klossete, men jeg falt ikke å slo meg som en del, spesielt gutter, gjør før de får bedre kontroll over kroppen.

Jeg hadde tvangstanker og handlinger. Det er en vanlig tilleggsvanske for en med Asperger. Jeg måtte kontrollere lyset, at det var slått av, et visst antall ganger før jeg kunne gå på skolen.

Jeg likte ikke oppussing. Jeg var veldig konservativ og ville ha alt som det alltid hadde vært. Jeg ville ikke at spisestua skulle få ny farge eller hytta ny sofa. Den blå sofaen hunden ikke kunne få sitte i. Det ble endringer, forandringer som skulle være forbedringer og jeg skjønte ikke tegningen.

Nå ser jeg hele bildet og skjønner: Noe ved meg var annerledes enn med deg. Nå ringer jeg barndommen ut, mens snøen smelter barnegleden vekk. (Jeg er voksen nå, hvis du glemte det litt.)

aliceblogg

Barnet. Modell: Nefer Kane.

Advertisements

Er det verdt det? Å få diagnose.

Hvis man tror man har brukket armen, tar man røntgen og sjekker det ut. Tror man at man har Asperger eller Autisme, føler jeg det er viktig å få vite om man har eller ikke har, fordi man kan legge livet mer til rette. Andre kan innrette seg litt lettere om de får en forståelse via en diagnose, selv om alle på autismespekteret er unike individer.  Symptomene er komplekse, og man kan trenge hjelp av en profesjonell.

Selvdiagnostisering er jeg ikke for i det hele tatt. Akkurat som man ikke går rundt med en brukket arm og gipser seg selv. Da tror jeg nemlig det kan gro feil. I tillegg er det vanskelig for oss som er diagnostisert å bli tatt alvorlig, hvis dette er diagnoser folk bare setter på seg selv. Hvis man er redd for å få diagnosen, er jeg kanskje inne på noe i neste avsnitt.

For oss som har gått gjennom livet uten diagnosen, kan det være vanskelig både å forstå og akseptere at man har en diagnose som faktisk var medfødt. Det er vanskelig for de rundt oss, både å forstå og erkjenne at det gikk dem hus forbi, og noen kan tvile på at diagnosen er rett. Men nettopp derfor, er det viktig med en profesjonell utredning.

Selv om man er voksen, betyr det ikke at man ikke fortjener å bli sett og få hjelp nå. Vi er likeverdige som barna med Asperger, vi har bare kommet oss gjennom systemet uten å bli sett. Det er vondt å være det usynlige barnet. Nå kan vi endelig bli sett, og det ble jeg gjennom å få en diagnose som hjalp meg med å forstå litt mer av livet mitt og personligheten min.

Mange jenter på spekteret blir ikke sett som barn fordi vi er veldig gode på å kamuflere, men som voksne utvikler vi ofte mentale problemer og derfra blir vi av og til fanget opp og får (endelig) diagnosen vår.

fuglblogg

Før det, kjente jeg meg bare som en fremmed fugl. Modell: Doll Chateau.

 

T for tabu

Bokstavdrysset av en alfabetutfordring med bloggen Vinterblomst blir til små bonusinnlegg jeg poster klokken 18 noen dager i ny og ned som godis i tillegg til dagens faste innlegg i september, oktober og november. Det er for det meste skjønnlitterær skriving.

det er dette vi ikke snakker om
dette vi tier stille om
derfor vet du ikke hva det er
eller kunne ha vært
for det er så stille nå
alt som blir sagt
leses mellom linjene
vi trykte bokstaver sier ingenting
det er det tabu er

Det blir A for annerledes, B for bebreidelse, C for cellekamerat, D for dommedag, E for enkelt, F for farskap, G for godhet, H for helvetete, I for intens, J for jakt, K for kaos, L for labyrint, M for minimalisme, N for nåde, O for orgasme, P for piller, Q for quiz, R for ringvirkninger, S for sangfugl, T for tabu, U for unnskyld, V for varsel, W for whisky, X for xenofobi, Y for yrkeshemmelighet, Z for zoolog, Æ for ærlig, Ø for øde , Å for år. Og med det har vi et komplett ordforråd.

Å lære å slå

Å lære å slå, er litt som å lære å sykle. Når du har lært det en gang, er det lettere å ty til samme «hjelpemiddel» eller «verktøy» neste gang du føler deg truet, urolig eller er i en vanskelig konflikt. Bare så det er sagt, det er aldri «greit» å slå, og jeg har aldri slått hardt eller skadet noen, men barrieren er krysset i det man lar seg selv slå noen én gang.

ålære1

Det som skiller meg fra andre voldsutøvere, er at jeg slår kanskje fordi det er kaos inni hodet mitt og den som rammes er den første og beste, ikke en jeg egentlig er i konflikt med.

ålære2

Utagering er et problem i psykiatrien. Det gjør det vanskelig å samarbeide og få til en god relasjon. Jeg slår og personalet holder. Til vi ikke holder ut mer. Noen av oss gir opp, men kommer antakelig sterkere tilbake.

ålære3
Jeg kunne ønske jeg ble forstått når jeg hadde det sånn, i stedet blir jeg krenket gang på gang. Jeg føler meg som en dritt og får det bekreftet. Slag etter slag, som jeg og de prøver å forhindre.

Jeg er den forbudte handling når jeg identifiserer meg med hva jeg uheldigvis gjør. Jeg beklager faktisk at jeg er til, når jeg bruker «feil» mestringsstrategi og overlevelsesmekanisme. Det skjer så brått at jeg ikke rekker å tenke, for jeg har lært og slå og kaster meg mentalt på sykkelen når jeg skal stikke av fra situasjonen.

Hva man ikke skal si i en meltdown

Det er vanskelig når jeg ikke blir tatt alvorlig når jeg «klikker» eller har det man kan kalle en meltdown, et aggresjonsutbrudd eller en episode, ofte fremkalt av for mange inntrykk, impulser eller følelser.

Det er vanskelig og triggende når folk ber meg vokse opp, sier at jeg er voksen nå og at jeg må slutte å være så barnslig når jeg agerer. Det er ikke sånn det egentlig er, det er ikke sånn at jeg ikke har vokst opp og må vokse opp. Det føles derfor veldig frustrerende at folk sier slike ting. Jeg er jo opptatt av sannhet, ærlighet og forståelse.

Det samme triggende er det med spørsmål som: «Hva vil du oppnå?» mens det står på. Jeg vil ikke oppnå noe som helst annet enn å finne igjen balansen, og for å finne den, trenger jeg kanskje å rive i filler hele avisa eller knuse alle knekkebrødene eller skrike og slå som en drittunge.

Men det er nettopp det jeg ikke er, drittunge altså, eller barnslig eller uoppdragen. Jeg er en sårbar voksenperson med lite respekt for meg selv. Derfor trenger jeg at du respekterer meg.

meltdown

Røyner på når det regner impulser.

Hva er stim? Å håndtere livets kaos med selvstimulering.

gammelthuskebilde

Stim er en repeterende adferd, som brukes for å kontrollere seg selv. Jeg har mest stim når jeg ikke føler meg komfortabel. Oppførselen får meg til å roe meg ned. Da jeg var barn, hadde jeg nok stimming ubevisst gjennom å huske på huske. Det gav meg en plass i barnehagen, i skolegården og i universet som jeg kunne håndtere, fram og tilbake. Som voksen psykiatrisk pasient, har jeg en annen form for stimming.

Men sannheten/realiteten er at selvstimming også brukes av mennesker som ikke sliter. De biter negler eller tvinner tommeltotter eller dunker pennen sin mot bordet. Dette er akseptert adferd.

Det som skiller stimmingen min – selv om jeg gjør det ganske lite og ikke er så hardt rammet, fra det «normale» mennesker bruker – er at jeg ikke klarer å stoppe med å klemme på hendene eller vifte mot hodet mitt som milde slag uten å bli avledet. Stimming skjer ofte ubevisst og mens jeg er i samtale med behandlerne mine. Blir jeg irettesatt og krenket, begynner jeg å trekke meg unna situasjonen og går helt inn i stimmingen.

Hodedunking og andre stimminger er ikke styrt som ved selvskade. Jeg velger ikke å dunke hodet mitt på samme måte som jeg velger å kutte meg. Begge deler er kontrollskapende, men stimming er mer innebygd, som om det bor et troll inni meg som har sett sola og sprekker opp og blir til stimming. Det var en metafor jeg drømmer om at du forstår så jeg ikke virker så fjern.

Stimming er vanlig ved mentale lidelser, men spesielt ved autismespektertilstander.  Det er utad ikke sosialt akseptert på linje med lignende repeterende adferd den jevne nevrotypiske nordmann bruker, som om noen biter negler og vi tenker  naturligvis og automatisk at de er nervøse. Hvis man har autisme, kan man dunke hodet sitt og det skaper bekymring og rare blikk! Vi gjør ting rytmisk ofte, teller mens vi holder på. Men la oss holde på! Det rytmiske mønsteret hjelper oss: Å bevare kontrollen.

This slideshow requires JavaScript.

S for sangfugl

Bokstavdrysset av en alfabetutfordring med bloggen Vinterblomst blir til små bonusinnlegg jeg poster klokken 18 noen dager i ny og ned som godis i tillegg til dagens faste innlegg i september, oktober og november. Det er for det meste skjønnlitterær skriving. I dag har rot i et virkelig vennskap.

kjenner en sangfugl
den soprane, høyfrekvente stemmen
må synge solo når

koret frosser ut
mens hun puster inn
mat fra sonde-slange

dette medisinske sugerør
synger med på utpust
piper pip pip pip

28178273655_c1cbe2ac93_k

Modell: Doll Chateau.

Det blir A for annerledes, B for bebreidelse, C for cellekamerat, D for dommedag, E for enkelt, F for farskap, G for godhet, H for helvetete, I for intens, J for jakt, K for kaos, L for labyrint, M for minimalisme, N for nåde, O for orgasme, P for piller, Q for quiz, R for ringvirkninger, S for sangfugl, T for tabu, U for unnskyld, V for varsel, W for whisky, X for xenofobi, Y for yrkeshemmelighet, Z for zoolog, Æ for ærlig, Ø for øde , Å for år. Og med det har vi et komplett ordforråd.