Oi – jeg har lest og blitt tatt med storm. Jeg klaprer, klapper på tastaturet med begge hendene. Jeg leste Camilla Bøksle Bak åpne vinduer (Solum Bokvennen 2023, boka mi er et lesereksemplar fra forlaget).
Romanen er en levende scene, et godt sladrespeil satt i system fra en bygård, ikke navngitt. Lisa får vi først møte, og møtet er så avskyelig at jeg lukker øynene. Hun er vemmelig, skikkelig ekkel mot den lokale kjøpmannen, den unge arvtakeren. Hun griser til sjokolade og lakris med alt fra små fingeravtrykk til ørevoks.
Jeg får se mye. Mer. Lukte. Føle. Smake på usikre menneskers forsøk på å feste seg, til noe som helst. Kanskje. Noe er surt. Noe skaker opp. Man sladrer på hverandre, forteller historier, oppspinn eller sannhet, godt og blandet. En av beboerne har nok sittet i fengsel, det må man tro sier sladderet, tenk hva han kan gjøre! Kan ha gjort. Drept en dame, sikkert et barn. Kjekkasen, atleten som smigrer seg innpå flere damer. Spiller med høye kort.
Han er så lang, sniker seg fra dame til dame i bygården. Det er sommer, det er hett, det går kaldt nedover skuldrene mine mens jeg leser. Det er noe med det skjøre, det usikre, sammen med råtne løgner, forsøk på å vokse over egen grunnmur. Kanskje.
For hva vet jeg egentlig. Jeg vet det de ulike naboene ser, betrakter. En mann i loftsleilighet med brukket fot kjøper seg kikkert og spionerer ned i bakgården, oppover i etasjene igjen, inn i stuer, soverom og rundt kjøkkenbord. Jeg får full servering! Jeg skåler av lykke, skadefryd, lattermilde scener og jeg pirres videre av nysgjerrighet.
Menneskene flettes i hverandre. Scenene får mening når de klippes sammen. Godt regissørarbeid, veldreid forfatterskap.
Innimellom i lesingen var det vanskelig å følge alle de ulike scenene og ulike perspektivene. Bildene var så rike, presise og likevel helt forskjellige fra hverandre – til tider. Jeg var kanskje nede på en jevngod firer på ternings-skalaen min en kort periode. Så forstod jeg mer og mer hvordan bildene hang sammen og det kjentes som enorm mestring for meg selv, som om jeg løste et gigantisk puslespill!
Jeg fikk en forståelse for de helt ulike menneskene og jeg gav oss gode seter å sitte på sammen, et helt samfunn. Noe – jeg med de – falt på plass. Vi er ikke isolerte – selv ikke eremitten vi får innblikk i gjennom et falsk leserbrev. Vi er en del av den samme spillefilmen, kanskje.
Dette er ikke the end, vil jeg tro. Noen scener er kanskje spilt ut, andre har flere liv å leve. Det er flere bygårder å betrakte, hva skjer i nabolaget her jeg bor?
Jeg har tro på mer fra Camilla Bøksle, jeg håper hun fortsetter å skrive i nærmeste, eller all, framtid. Det var så spennende å lese denne boka at jeg på slutten ikke klarte å legge den fra meg, ikke engang for å gå på badet. Boka ble med meg og kanskje fikk den med seg en hemmelighet fra mitt sladrespeil, en oppfølgende avslutningsscene?
Alt i alt en storslått roman. Den var for meg også oppe på en strålende sekser! Jeg setter punktumet mitt på fem med en presis pluss attåt. Flere stjerner blinker i øynene mine mens sceneteppet går ned og rulleteksten opp.
aspergerinformator.com 