Jeg har lest Saltstøttens sønn av Carl Henrik Berg fra i fjor. (Kolon forlag 2022, boka mi er pocketutgaven fra 2023, lesereks fra forlaget). Dette er nok en debutroman som kan skrive fremtidig historie – også om en fortid som ikke har vært!
I boka er det stor fantasi sammen med gammeltestamentlig realisme. Det handler om en by i ørkenen der bare en sønn og en mor er igjen blant de levende. De andre innbyggerne er gjort om til saltstøtter – en straff fra Gud. I byen hadde innbyggerne gjort ubotelig skade, de drepte innreisende mennesker – for gøy?
Da moren fødte, var det sønnen av taktekkeren som så dagens lys. Taktekkeren hadde godtatt straffen fra Gud, den de andre i byen fikk, selv om han ikke hadde deltatt selv. Han hadde vært tilskuer, latt seg underholde av å kikke på drapene som skjedde i Jernsengen, og var skyldbetynget.
Moren og sønnen forsøker, alene men de to sammen, å ta seg fram i verden. Først har de med seg saltstøtten av faren. Den blir snart svindlet fra dem når de søker innpass i en annen by. De streber, søker, gir alt – for å finne igjen han hun elsket så mye at hun ble skånet fra Gud for å føde hans sønn? Jeg kjenner mirakuløs håpløshet og jeg lar meg virkelig underholde.
Reisen går gjennom tørre områder og gjennom truende flod – jeg assosierer til syndeflod. Er dette dommedager på vei? Kanskje har alt vondt alt vært her. Mennesker stjeler fra hverandre. Mennesker lyver. Mennesker dreper. Saltstøttene blir populære, en kjøpmann selger guttens far. Noen vil eie, mange vil skue.
Romanen forteller meg hvor viktig familie er. Det å stå sammen, kjempe for hverandre – det kanskje ikke andre kan gjøre for oss. Vi elsker dem vi elsker, ta vare på hverandre, ikke skufle bort sjansene, livet vi har nå. Vi har bare dette før det er over. Boka opplever jeg som en kjærlighetshistorie mellom sønnen og faren som gav han liv – og gir meg håp.
Jeg opplever boka utenfra, som et eventyr langt tilbake i tid, utenfor meg, som en litt fantastisk fabel. Jeg savner å være helt nær i fortellingen, jeg vil ikke være på utsida – selv om det selvsagt er her ute jeg hører til, fremmed for det som virkelig hender.
Boka er likevel svært spennende, engasjerende. Det kribla i meg, ble en magisk eksplosjon, slutten sitter som støpt. Jeg vil ta med meg fortellingen videre. Den har noe i seg om å skulle ta vare på menneskene, enten vi tror eller ikke tror på straffer utenfor oss. Terningkast 5 – først med forbehold, så med sikkerhet.
aspergerinformator.com 