Da jeg i 2022 leste en del historiske romaner, først av Aina Basso, fikk jeg øynene opp for denne romansjangeren. De gav meg en ekstra dimensjon. Nå er jeg akkurat ferdig med Søsterklokkene av Lars Mytting (Gyldendal 2018), den første boka i trilogien Hekne. Etter den følger Hekneveven og høsten 2023 kommer Skråpånatta ut.
Romanen tar utgangspunkt i sagnet om søsterklokkene, kirkeklokkene som ble laget da to sammenvokste tvillinger, som var vevet sammen på alle måter, døde. Den ene ble syk og fordi de trengte hverandre, ble det ordnet slik at de fikk forlate verden sammen. Bonden som var far til tvillingene og alene med dem siden moren døde i barsel, la arvesølvet i klokkene. Det gav dem en egen klang, sies det. Videre varslet klokkene når noe stort var i gjære. En billedvev de sammenvokste tvillingene laget, ble sagt å vise framtiden. Jeg ser tilbake.
Boka forteller om en nyutdannet prest med drømmen om å en gang bli biskop i bagasjen som kom til prestegården der Astrid fra Hekne, nitten år gammel, gjør tjeneste i 1879. Hun og presten, blir så smått forelsket og han betror henne noe stort som skal skje. Bygda skal få ny kirke, den gamle stavkirken skal rives. Det kommer en kunstner og arkitekt fra Tyskland, der de har kjøpt stavkirken til gjenreiselse i Dresden, og begynner arbeidet med å gjengi bygget. Det ene fører til det andre og romantikken blomstrer – i stedet mellom Astrid og kunstneren fra Tyskland.
Romanen forteller en opprivende historie og mang en elendig utgang. Jeg vil både høre og lukke igjen både ører og øyne. Jeg kjenner tross det som er tragisk på kjærlighet. Jeg får en tro på mennesket, også når gudstroen selv ikke kan oppfylle livet.
Søsterklokkene klinger solid for meg, jeg gir en sterk femmer på terningen og jeg vil følge på med å lese Hekneveven ganske snart, og det er med alvorlig glede jeg tenker på at tredje bok er klar når bokhøsten står for tur.
aspergerinformator.com 