Helgen som inneledet sommerferien min 2023, leste jeg Sommeren uten menn (Aschehoug 2011) på lørdagskvelden og søndagen, av Siri Hustvedt (fun fact: en av USAs skjønnlitterære forfattere, jeg har levd i en fiksjon der hun var en helnorsk forfatter!), rett etter å ha nytt en lengre historisk roman (Søsterklokkene av Lars Mytting). Denne lesningen ble en slags pausefisk mellom slagene – både livets og de litterære.
Sommeren uten menn forteller Mia Fredricksens historie når mannen hennes gjennom tretti år ber om en pause. Pausen viser seg å være en fransk elskerinne. Mia får sammenbrudd, havner på sykehus med psykose før hun søker morens trygge favn. Hun bor i tilknytning til et pleiekompleks for eldre, og Mia blir mer eller mindre villig vevet inn i livene til de rundt seg.
Moren lever i fellesskap med de andre gamle damene i samme «båt», og de har dannet en aktiv lesesirkel. Mia er selv poet og begynner samtidig å holde skrivekurs for en gruppe ungjenter – med alt de står i. Mia står på. Når sommeren uten menn er over, vet hun hva hun vil, hvilke kamper hun vil kjempe, for hvem, hva, hvor.
Her sitter jeg igjen med feelgood-romanen med utspring fra også vanskelige undertoner. For meg er språket litt enkelt. Jeg klarer ikke engasjere meg og leve meg inn i menneskene fullt og helt. Det ødelegger litt for meg. Likevel opplevde jeg fornøyelig og lettbeint leseglede. Jeg ser i boka klart konturene av Hustvedt sitt skarpe blikk, som treffer tastaturet og også ser oss boklesere. Jeg ser beskjedent og takknemlig tilbake idet jeg hopper smilende videre inn i lesesommeren. Terningkast fire.
aspergerinformator.com 